Bruk og implementering av ikt, eller utvikling av digital kompetanse, utfordrer skolelederen både i sin rolle og funksjon. Krumsvik (2007:9) kaller det ”en digital revolusjon”.

Stortingsmelding nr. 31 (2007 – 2008) Kvalitet i skolen  understreker videre skolelederens betydning for helhetlig tenkning i skoleutvikling.  Når  Stortingsmelding nr. 44 (2009) Utdanningslinja  i tillegg antyder at skolelederen selv kan være en medierende faktor er jeg helt enig med Krumsvik. Vi snakker om en digital revousjon – for skolelederen!  Bare å prøve å tenke ut hva som overhodet er mulig er jo en revolusjon i seg selv. Det er ikke akkurat slik at vi er spesielt godt skolert i dette vi skoleledere..  

Selv om vi er tillagt oppgaven med å gå foran, er jeg litt i tvil om rollene i denne prosessen ikke er omvendt, læreren foran og lederen bak.  Som ledere er vi pålagt å pålegge læreren å kunne mye, slik at eleven lærer mye. Denne oppgaven tar læreren særdeles alvorlig. Mange lærere har uten tvil skjønt at teknologi er så vesentlig i et fremtidig kunnskapssamfunn, at å ikke integrere dette i  skolen slik at det på et eller annet tidspunkt sitter i elevens ryggmarg er å vise unnfallenhet. Og det gjør lærere ikke. For de vil elevenes beste.

Hva så med oss ledere? Vil vi lærerens beste? Finnes det noen måter vi så fall  kan sette dette inn i en helhetlig sammenheng, der den ene aktiviteten henger sammen med den andre? Der det som skjer på ledermøter og fellesmøter ikke er så ulikt det som skjer i klasserommet? Kanskje vi til og med inkluderer privatlivet vårt bittelitte grann. Slik at jobb og hobby blir jobby som en kandidat sa til oss på et intervju. Kan vi bruke oss selv og  ikt som medierende faktorer i feks organisatoriske læringsprosesser, eller i relasjonelle prosesser? Som skoleledere er vi jo så heldige at vi kan sysle nettopp med dette og i tillegg få betalt for det  

 Hos oss på Nordahl Grieg har vi prøvd å gjøre dette. Jeg sier ikke at det er lett, eller at vi har funnet løsningen.  Jeg sier bare at vi prøver å tenke helhetlig, også når det gjelder bruk at ikt, i alle ledd og alle prosesser.  Vi har valgt å prøve oss på bruk av wiki, twitter, googledocs og FB, i alle ledd. Når “noe” skal utvikles, planlegges el. lager vi et googledoc og inviterer alle parter saken har interesse for,  inn. Skolens stemmer høres, ulike forslag har gode livsvilkår og alle vet alt hele tiden. 

En annen bruk av googledocs  som har vist seg usedvanlig nyttig, er å referere i sanntid når noen er på kurs eller møter. Eller få hjelp av hverandre underveis i løpet av kurset eller møtet.  Det er ikke få ganger jeg selv har åpnet et googledok, referert, og diskutert med min medledere på skolen. Å multitaske må man rett og slett bare lære seg. Sånn er det bare. Jeg sier ikke mer om den saken.  Ofte må jeg også be om hjelp til områder jeg selv ikke kan, og det er en lykke å være omgitt av så fantastiske medledere som jeg har. Chatten på googledocs er et funn!! Og ikke bare for elever og lærere, men for oss ledere og. Vi, iallefall jeg, trenger ofte hjelp.

På FB gjør vi det samme, men bruksområdet er noe annerledes. Vi informerer,  kommuniserer og diskuterer med lærere og elever, næringsliv, forskning eller foreldre. En helt fantastisk og enestående mulighet til kommunikasjon. Vi følger andre skoler som er knallgode på sine områder, og lærer MYE av hverandre.

Selv er jeg venn med de fleste av mine lærere på FB, og i den private sfære kan vi snakke om litt andre ting, dele opplevelser og humor, dog innenfor det som er etisk forsvarlig. Heldigvis er jeg omgitt av bare kunnskapsrike kollegaer med et oppkomme av godt humør, og alle vet hvor grensene går.

I wikien legger vi ut referat til innsyn for alle. Vi har lik referatmal for samtlige møter på skolen, M-møter, elevråd, AMU, fagmøter, ledermøter osv. Hver gang et referat legges ut får jeg en mail. For meg som rektor er det gull verdt å kunne følge med på det som foregår på skolen, og jeg kan kommentere på direkten om det er noe jeg er usikker på eller ikke forstår. Alle har tilgang til alt. Vi bruker wikien også  helt systematisk i evaluering av ulike gjøremål på skolen, og lærere og elever bruker det i undervisningen.

Det ene aktivitetssystemet henger sammen med det andre. Fordi vi i ledelsen bruker de samme medier, de samme verktøy og de samme metoder som lærere og elever, blir vi lærende som organisasjon, og prøver oss på en helhetlig tilnærming til ikt og skoleutvikling. Kunnskapen deles digitalt og man må være der det skjer.

Men det ER en utfordrende øvelse for en skoleleder dette. Nokså nær opplevelsen av en revolusjon synes nå jeg da.  Men som god gammel raddis må jeg vel si at en liten revolusjon i ny og ne..

Ha en revolusjonær digital høstuke.

Vi må aldri mer tro, som Kronprinsen sa, at det vi sier ikke har betydning.  Skolen er snart den siste arena for ungdom der meninger kan brytes gjennom korrigerende og utviklende samtaler. Et stor ansvar hviler på læreren. Og slik skal det også være.  Betydningen av ordet er kanskje det lærere er aller dyktigst på å veilede ungdom til å forstå rekkevidden av . Hverdagssamtalene i klasserommet er viktigere enn noen gang.  

“Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen” spør Nordahl Grieg. Omsorg, fellesskap, inkludering, diskusjon, åpenhet, demokrati. Norsk ungdom har satt standarden for hvordan de ønsker fremtiden skal formes, og hva som skal være deres våpen. Å være lærer og rektor for en generasjon ungdom med slike ideal gjør jobben meningsfull og lover godt for året som kommer.

Jeg gleder meg.

Eller??

Elevene satte dagsorden i dag. De benyttet seg av mediets evne til å fange oss og bestemme hva vi skulle være opptatt av på jobb.  Og det er ikke til å underslå. Det virket. Vi måtte rett og slett på banen å mene noe. Vi måtte gå rett i hjertet på vår egen læringsplattform. Å lære i fellesskap. Vi måtte ut å være dristige hjerner i samspill. Vi måtte være sosiokulturelle. Heldigvis.

Det er dog alltid et visst drama i meningsdannelsen i FB-grupper og temperaturen stiger lett. For eller mot er enkel retorikk. ” If you ain`t  with us you`r against us.”  Så enkel har det vel vist seg at verden ikke er. Og nettopp det synes jeg diskusjonen til elevene viser med all mulig tydelighet. På Nordahl Grieg har vi oppegående, faglig sterke og sosialt komptente elever. Og de argumenterer. Og reflekterer. Ikke bare for eller mot, men med gode inspill til hverandre. Og til oss. De benytter seg av sosiale medier for å fremme sine synspunkt. De forventer delaktighet. De utfordrer oss. Dvs noen. De som er aktive. De som mener noe om akkurat denne saken, akkurat i dag.  De benytter seg av ytringsfriheten. Og de får medhold og motbør. Før de gjør som oss i ledelsen, sier god natt og går glade og fornøyde til sengs.

Forpliktelsen til å skape verdier  er stort på oss som jobber i utdanningssektoren. Stortingsmelding 44 “Utdanningslinja” definerer kompetansebehovet i et fremtidig Norge, og jeg mener Nordahl Grieg vgs er på rett vei. Utdanningslinja sier bla at skolen må ”Forholde seg til utvikling av identitet og sosial kompetanse gjennom nettsamfunn og lignende.” og at “Bruk av sosial web kan understøtte lærings og dannelsesprosesser”.  Dette tar vi på alvor. På Nordahl Grieg ønsker vi å bidra til verdiskapning i et Norge der de som er unge i dag skal være rustet til en arbeidshverdag ingen av dem enda kjenner. Og som ikke er mulig å forutse. Men som vi med rimelig stor sikkerhet kan anta at teknologi  vil være vesentlig del av.  

Så dette er ingen blåmandag. Tvert i mot. Bare jeg får tenkt meg litt om  Å ha et sosiokulturelt læringssyn handler nettopp om å tro på at vi lærer i lag. Å ha en visjon om å være dristige hjerner i samspill handler om å tørre å ta noen diskusjoner i full offentlighet. Dette er en smakebit av fremtidens demokrati. For de som er opptatt av det. Akkurat i dag.

Ha en god digital helg.

Lin

Men vi vet ikke enda hvem organisasjonen Nordahl Grieg er,  og hva den kommer til å bety for våre kjernebrukere, elevene.  Vi har så vidt begynt å lage oss forestillinger om oss selv. Så vidt begynt å skape en forståelsesramme rundt det vi holder på med gjennom å prøve å  definere oss som kollegie.  Gjennom vår pedagogiske plattform som bygger på sosiokulturell læringsteori er vi begynt å gå opp noen stier på  veien mot å danne samarbeidorienterte sosiale system bestående av både normer, verdier og ideer. Gradvis blir vi enige  i hva begrep betyr, hvordan vi skal oppfatte det som sies,  og hva som ligger i det som blir sagt.  Som lærende organisasjon skal vi også se på oss selv som en helhet, med et felles ståsted og med evne til å tolke, forstå og drive oss selv framover. Vi skal skape en organisasjonsidentitet som står for noe. Og vi skal være troverdige.

Hvorfor kan vi ikke bare være en skole. Enkelt og greit. Trenger vi å definere oss selv? Tja, andre vil helt sikkert  gjøre det om vi ikke gjør det selv. Andre vil gi oss en identiet Da er det kanskje bedre at vi selv tar kontroll over andres forventninger. At vi definerer oss selv og forteller elever, foreldre, næringsliv, samarbeidspartere og andre hvem vi er, hva de kan forvente seg av oss som organisasjon og hva de ikke kan regne med å få.  

I dannelsesprosessen er det relasjonen mellom oss og andre som er med å forme akkurat vår identitet. Hvem vil vi speile oss i. Hvem er signifikante andre for oss?  Hvem vil vi ligne på, eller kanskje enda viktigere hvem vil vi ikke ligne på. På et eller annet tidspunkt vil vi aller helst være oss selv, med en tydelig og klar identiet, men vi må se etter gode forbilder underveis.

Og vi kan se til alle retninger.  Men ikke gå i alle retninger. Noen beslutninger er allerede tatt. Vi skal være en skole med fokus på teknologi og digital læring. En skole som skal se etter,  og jobbe mot samspillet mellom den lærende, kollektivet, teknologien og samfunnet rundt oss.  En skole med høye ambisjoner på realfagets vegne.  Med fokus på entrerprenøskap og kreativitet. En skole for alle, og med en ekstra dimensjon  for elever med høselhemming og for elever som sliter fysisk og psykisk og er innlagt i ulike institusjoner.  Men også en skole med krav til å jobbe innenfor rammer og med noen faste strukturer. Jo større og mer kompleks en organisasjon er, jo større er behovet for faste strukturer. Strukturer gjør hverdagen forutsigbar og gjør oss effektive. Selv om det i dannelsesprosessen kan virke som en stor oppgave for de som må gå opp veiene, skaper dette fellesskap og fellesskapsfølelsen fremmer på sikt vår produktivitet.   Vi vet fra skoleforskning at skoler med et tydelig krav til samarbeid lykkes bedre enn skoler uten samme krav. Vi vet at det er mye lettere å være dristig hvis man først er trygg.  At åpenhet og  tillit gjør det mulig å heie på hverandre.  Og vi vet at for å bli tatt seriøst må vi selv fremstå som en seriøs aktør på utdanningsfeltet. Veien mot en trygg “vi-identiet” er enormt utfordrende og spennende å gå sammen.  Det er krevende og ikke minst et stort ansvar å være de første som skal skape det Edgar Schein kaller grunnantakelser i en organisasjonen, det vi er enige om og som skal læres bort til de nye som kommer.  

Jeg er ofte sliten. Og jeg vet at lærerne i de ulike avdelingene på Nordahl Grieg også er slitne når arbeidsdagen er slutt eller når helga nærmer seg. Jeg vet at mange frustrasjoner har vært luftet i løpet av uka. Mange spørsmål er stilt. Utstyr skal velges ut og bestilles. Elever skal kartlegges.  Læremiddel diskuteres og beslutninger fattes. Åshjul og læreplaner og systemdannelse. Samtidig skal undervisningen gå. Elevene skal få sin opplæring.  Vi skal bli kjent med nye kollegaer, nye elever og et stort nytt bygg.  Og kanskje skal vi også bli kjent med oss selv som lærere på nytt. Men vi lever. Vi skaper. Vi er til. Vi betyr noe. Vi smiler og ler. Vi utfordres. Vi irriteres og gledes. Vi er med der det skjer noe. Vi danner en ny skole. For alle. 

God helg

Noen ville nok sagt at det er reine galskapen å tro at det er mulig å få til et så stort arrangement på 8 arbeidsdager  der over400 mennesker som ikke kjenner hverandre fra før skal stå for hele programmet. Jeg er tilbøyelig til å være enig, og må nok si at jeg innimellom ikke var helt komfortabel med hele greia.  Likevel sitter jeg altså her, et par dager etterpå, og er så inderlig stolt, temmelig sliten, men slett ikke overrasket over at det ble en suksess. 

I vår organisasjon har vi en visjon “Vi er dristige hjerner i samspill”. Vi bygger hele vår tenkning på et verdifundament om at vi vil hverandre vel. I tiden før planleggingsdagene jobbet lederteamet i et forrykende lærende tempo. Vi utfordret våre mentale modeller om hva planleggingsdager egentlig skal innholde, og hvordan formen skal være.  Internt i eget lederteam har vi jobbet målbevisst og strukturert med lederidentitet, og det å tørre å stole på hverandres kompetanse. Og i sannhet måtte vi til fulle ta ut det vi på svært kort tid hadde lært om hverandre. For det å planlegge planleggingsdagene var i seg selv et krevende og svært stort oppdrag. Som mine medledere løste med en glød, kunnskap og entusiasme det står stor respekt av.

Min personlige opplevelse av planleggingsdagene var å være i den berømmelige  flytsona. Entusiasme, fagglede, stolthet, store og små skritt på veien mot digital kompetanse, et gigantisk “drive” blant lærene for å bidra til å bli en lærende organisasjon, og viljen til å  få til en åpningsfest det skulle svinge av. Enormt mye arbeid blei lagt ned av flunkende nye lærere disse fire dagene, og når elevene kom var det fullt trykk for å få til en åpning vi alle kunne være stolte av. Elevene gikk inn i oppgavene med stort alvor og når den 24. august kom stilte alle opp og gjorde dagen til en fest for alle som var der.  Først for hele det offisielle skole-Bergen, senere for foreldre, naboer og venner. “Alle” stilte i bunad eller festantrekk, elever og lærere hadde laget kor, band, guidegrupper, aktivitetgrupper, utstillinger av avdelingene, god mat i kantina, taffelmusikk, presentasjon av vårt samarbeid med UiB og mye, mye mer.

Å lede en lærende organisasjon er å vite noe om hvordan vi til enhver tid skal utvikle oss videre. Jeg mener at dette arrangementet var mulig å få til fordi vi hadde et klart mål om hvor vi skulle, når vi skulle være der og hva som var hensiken med oppdraget. Vi måtte alle utfordre våre egne mentale modeller for å komme dit, vi visste at vi skulle være dristige i samspill, og at personlig mestring ga uttelling for gruppen og organisasjonen. Alle tok ansvar og alle bidro inn i fellesskapet med glede og entusiasme. Jeg er uendelig stolt av alle tilsatte ved Nordahl Grieg videregående skole. Og av alle elevene. I min tale den 24. sa jeg at når dette er mulig å få til på så få dager, hva kan vi ikke da få til i fremtiden?

Vel blåst, takk til alle  og god helg

Dette er en rimelig spesiell situasjon for meg som skoleleder å være i.  Nordahl Grieg videregående åpner i august. Jeg har  enda ikke møtt mitt opprinnelige personale, de 60 jeg selv har tilsatt, annet enn på intervjuene. Nå har jeg fått ca 40 nye. De har jeg som sagt  møtt en gang, en time.  Så når august kommer har jeg et personale på ca 100 personer lokalisert i mange ulike bygg, med tildels ulike arbeidsoppgaver,  alle innen undervisning,  de kjenner ikke hverandre eller meg,  eller jeg dem. I løpet av de neste to årene vil antallet sannsyligvis øke til 200. 

Jeg tror neppe jeg har kjedelige år foran meg.

Å åpne en ny skole er en ting, det har krevd min arbeidstid nesten døgnet rundt i to år. I tillegg å skulle fusjonere en stor og kompleks avdeling inn i en ufødt organisasjon er vel det man kan kalle en utfordring.  Men jeg tilhører heldigvis den type mennesker som ser lyst på livet, jeg tror godt om mine medmennesker, jeg er ikke redd for å lede, tvert i mot liker jeg det godt,  og har bestemt meg for at dette skal gå bra.  I allefall fra mitt ståsted. Jeg kan selvsagt kun snakke for meg selv. Og det er ingen tvil om at vi er avhengige av hverandre for å oppnå suksess. Fornuft  og en løsningsfokusert tilnærming er sukesskriterier.

“Du må møte oss der vi er” var et av innspillene fra staben på Ulriken mandag. Og det er en selvfølge. Relasjonskompetanse er vesentlig i min lederfilosofi. Jeg må vite mye om mine medarbeidere for å kunne motivere, og vite hva som er viktig for hver enkelt medarbeider for at de skal oppleve at de blir tatt på alvor, respektert for den jobben de gjør, og for at vi skal få til en dialog.  Derfor skal jeg så snart som mulig  besøke Ulriken skolesenter. Jeg skal vandre og lytte og snakke og spørre. Det gleder jeg meg veldig til. Men mitt ansvar er også å lede utviklingen i en villet retning, og vi vil ikke alltid komme til å være enige i alt.  Men vi skal ta oss tid til dialog og argument, og når viktige avgjørelser tas skal de være diskutert. Å tro at man alltid skal komme frem til konsensus er ikke realistisk, og kanskje heller ikke nødvendigvis ønskelig. Uenighet fører ofte til utvikling, men man må være lojale når avgjørelser er tatt.  Det har jeg sagt i alle intervju til stillinger på Nordahl Grieg, og det forventer jeg også av alle mine nye kollegaer.

Endringer av ulike slag er en naturlig del av organisasjoners liv. At man må tåle å leve og arbeide under ulike rammebetingelser er en kompetanse som er nødvendig i arbeidslivet slik det er i dag. Det er definitivt slutt på den tiden man kunne velge å leve et lukket liv i fred og ro. Likevel vet vi at det ikke er godt å være arbeidstaker når grunnen beveger seg for mye under oss og vi skulle ønske at den sto i ro. Vi må bevege oss med for å holde oss oppreist.  Det vil bli mye bevegelse i den store organisasjonen Nordahl Grieg/Ulriken. På Nordahl Grieg har vi hatt en klar og tydelig pedagogisk plattform og kravene til lærerne ved tilsetting har vært svært tydelige. Sosiokulturelt læringssyn, lærende organsiasjon, fremst på teknologi. Dristige hjerner i samspill. Nå skal vi samspille med en ny organisasjon. Det beste fra Ulriken må også bli en del av vår felles kultur, og det beste fra Nordahl Grieg må deles med Ulriken. Vi skal nærme oss hverandre med respekt. Vi skal dele kunnskap og kompetanse. Og vi skal alltid ha elevens læringsutbytte i sentrum. Også som institusjonsskole. Det er ingen grunn til ikke å være både dristig, samspille, være digitale og ha elevens læring i fokus, uavhengig av hvilken avdeling vi tilhører. Vi skal komme frem til en felles plattform, gå i samme retning, og kunne står inne for de samme verdiene. 

I all bruk av offentlige midler skal det tilstrebes mest mulig nytte pr krone. Parallelt med dette skal vi være forsiktige med å øke transaksjonskostnadene dvs de ressursene som går med til å organisere denne nytten. Derfor må vi være effektive. Det er ikke et skjellsord, det er et honnørord. En av mine oppgaver som rektor er å få mest mulig pedagogikk ut av hver krone, enten om det er til avdeling for studiespesialiserende eller avdeling for somatikk. Målet er det samme, retningen er den samme.  Når vi nå blir en stor organisasjon er alle medarbeider og  alle avdelinger like viktige for meg.  Jeg har et sterkt fokus på holistisk tenkning, og vil alltid bestrebe meg på å se på helheten heller enn deltaljene. 

Jeg ser virkelig frem til mangfoldet i vår nye organisasjon. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke skal bli bra. Det blir en utrolig bredde på skolens kompetanse, og vi vil ha elever fra førskole til voksenopplæring. Univeristetet i Bergen, som er vår samarbeidspartner kan bare begynne å glede seg. Her er det mye spennede å være med på.

Jeg har ca 1000 ideer om hva som er mulig å få til, men nå skal jeg ikke plage dere mer med min optimisme. Det var det også en som sa i møtet. “Vi blir helt satt ut av din optimisme”

Det er kanskje ikke det verste man kan bli satt ut av.

Lin

Vi er kanskje ikke kringsatt av fiender, men at vi må gå inn i vår tid er like aktuelt i dag som det var når Nordahl Grieg skrev diktet “Til Ungdommen”  i 1936. Otto Scharmer, Ph.d  i økonomi og ledelse ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) skriver i sin nye  bok “Theory U” at ledelse må utøves i det fremtiden oppstår. Vi er fremtiden, og kan ikke lenger bruke fortidens mekanismer til å skape fremtidens samfunn.  Skolen er bærekraften for fremtidig kunnskapsdannelse, og på Nordahl Grieg skal vi utøve pedagogisk entreprenørskap som metode for innovasjon og kreativitet. Fremtiden må skapes i en lærende prosess sammen med verden rundt oss.  Klassisk didaktisk tenkning må overskrides, og vi må tørre å utfordre oss  selv. Didaktikk er undervisningens hva, hvordan og hvorfor. Ved å inkludere hvordan,  setter vi metodikk og didaktikk i et samspillsforhold, og vi må alltid spørre oss om vi tilbyr den fremste kunnskap, på best mulig måte, og om det vi holder på med i det hele tatt er hensiktsmessig og relevant lærdom. 

Ved å gå fra proaktivitet til interaktivitet gir vi oss selv et mulighetsrom til å utforske grenser.  Margreta skriver i stitt blogginnlegg http://margreta.wordpress.com/2010/05/08/her-er-sa-underlig/ om nettopp dette. Hun skriver at kunnskap er organisk og flytende og at vi rett og slett bare må sette i gang selv. Vi kan ikke vente.

Nei, vi kan ikke vente. Selv om vi av og til opplever å “være kringsatt av fienden”.  Jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg at vi må handle oss til en ny måte å tenke på.  Vår visjon på Nordahl Grieg,  ”dristige hjerner i samspill” , krever nettopp dette av oss. Mot til å tørre, mot til å feile. Den beste måten å delta i fremtiden på er å skape den selv. Og hvorfor skulle vi ikke kunne det? Svarene på Margretas blogginnlegg lover godt. Sammen med oppegående og modige lærere fra hele landet kan vi ”interaktivere”  en stor skapende organisasjon. Jeg har lyst å invitere alle kreative og nyskapende lærere i hele landet til en “Gledeskongress” på Nordahl Grieg vgs der vi deler alt som er å glede seg over i norsk skole. Jeg synes i allefall at jeg har uendelig mye å glede meg over.

Ha en digitalt oppegående uke.

Rektor-Lin

På Nordahl Grieg videregående skole tar vi mål av oss til å være en skole i kontinuerlig  digital utvikling, vi skal være dristige hjerner i samspill. Det første vi må gjøre er å ta inn over oss at dette feltet er i rask utvikling, og at det gjelder å finne frem til en felles forståelse i kollegiet om hvilke utfordringer dette gir oss, og hvordan vi kan hjelpe lærere og elever til å utvikle gode digitale læringsstrategier. Lærerrollen blir  endret, fra en formidler av kunnskap, til en veileder med store fagkunnskaper og evne til å orientere seg i det moderne informasjonssamfunnet, som kan hjelpe elevene med å se sammenhenger og linjer, og til å skille mellom viktig og uviktig. (Nordahl Grieg vgs utviklingsplan)

Hvordan skal så jeg som skoleleder skape klima for endrede holdninger og handlinger? For det første kreves det et helhetlig blikk på utvikling. Ønsket er å dreie organsiasjonsformene fra privatpraksis der det er tilfeldig hvem som gjør og vet hva, over i mer åpne former hvor både lærere og elever opplever kompetansedeling og er lærende. Samspill eller samarbeid er sentralt og avgjørende. Og tillit til hverandres kunnskap. Som skoleleder skal jeg være pådriver for at gode system skal omsette visjon og verdier til aktiv handling, og gjøre Nordahl Grieg videregående skole i stand til å ”legge til rette for alle aktiviteter og prosesser som fører til refleksjons og læringsprosesser på individ, gruppe og helhetlig skolenivå” (Johannessen og Olsen 2008)

Min rolle som leder er å trekke de store linjene. Ta strategiske valg og avgjørelser. Utdanningsfeltet endrer seg svært raskt og kravet om ny kunnskap er stor. En skoleleder må derfor både sette mål, vise retning men også være villig til å endre retning om det er nødvendig. For min egen del ønsker jeg også  å være inspirator for både lærere og elever, skape motivasjon, løfte frem rom for kreativitet, og uvikle gode relasjoner til hele skolemiljøet.

Dersom jeg skal kunne skape klima for at lærerne tør å tenke at de kan handle på en ny måte, og  prøve nye og innovative måter å jobbe digitalt på må jeg sørge for gode system. Skolens planer skal være tydelige på hvilke krav vi stiller og skolens lærere skal føle seg forpliktet til å følge disse. Vi skal legge tilrette for opplæring, felles tid til kompetansedeling, kompetanseheving og kontinuerlig følge dette opp slik at vi hele tiden er underveis. Forankring, trygghet, og en grunnleggede holdning til at det er helt ok å prøve noe nytt, det er helt ok at det av og til går galt, men man skal vite hvorfor slik at det er mulig å lære av feil og så gå videre.

Jeg synes ikke nødvendigvis dette er enkelt. Lederen må begynne med seg selv sier Peter Senge. Derfor sitter jeg her og utfordrer meg selv til å mene noe om temaet pr blogginnlegg. Jeg er blitt utfordret av min digitale tenker Margreta Tveisme og hele ledelsen forøvrig  til å jobbe i wiki, skrive i google-dokument, twittre og lage egen FB-side for skolen. Noe er helt greit, andre ting er mer krevende. Men jeg kjenner på meg at jeg er i ferd med å skjønne noe jeg ikke skjønte før jeg kastet meg ut i et lite snev av det vår digitale fremtid har å by på. Det er en hel verden av kunnskapsdelere der ute.  Som vil hverandre vel, er modige, dristige og tør å prøve. Hurra for alle entreprenører i norsk skole.

Så har jeg erfrart at også i et lederteam er det mulig å skape  klima der lederne holder  hverandre gjensidig ansvarlige for å handle seg til en ny måte å tenke på. 

Ha en fortreffelig uke

Lin

I sin avslutningsapell  sa rektor Sigmund Grønmo at denne avtalen, som også omfatter VilVite,  bar i seg nasjonale dimensjoner, og han ønsket å løfte denne frem som en modell for samarbeid. 

Nordahl Grieg har en visjon “Dristige hjerner i samspill”.  Dristighet handler også om mot. Mot til å samspille med omverden. Mot til å la andre se hva vi gjør.   Som skoleleder har jeg ansvar for å legge tilrette for et kreativt læringsmiljø. I utlysningstekstene til alle våre stillinger har vi spurt etter entreprenøriell holdning og forpliktelsen som ligger i å være lærende.  Peter Senge definerer en lærende organisasjon som en organisasjon som hele tiden evner å utvikle seg selv. Dette er en målsetting for oss. Og vi både ønsker og mener at  nært samspill med andre utdanningsinstitusjoner og lokalt næringsliv er  vesentlig for å klare dette.  Men vi må også stille kvalitativt høye krav til oss selv. Vi må ville, både med hode og hjerte, ønske å tilby elevene den beste kunnskap som er tilgjengelig. Intet mindre. Vi skal likevel tillate oss å modnes sammen. Gode kreative prosesser der vi ser på enhver ide som “innovasjonens råstoff” (Johannesen og Olsen). Det er helt ok for oss at spilleregler om samspill knyttes til bevilgninger.  Og det er helt ok hvis noen har lyst å hviske noen i øret at vi har noe på gang i Bergen. Av nasjonale dimensjoner.  Og det handler om det viktigste av alt. Fremtiden.

Dette er en fredagskveld med gode tanker i hodet.  Lise, assisterende rektor, har lært meg å gå inn i min egen flytsone av og til. Kjenne på stillheten.  Selv er jeg mer av en Metallicatype, med tildels veldig høy musikk som rekreasjon. Men jeg jobber i en lærende organisasjon, og mitt utviklingspotensiale ligger blant annet i å ta inn over meg roen. Jeg går i god lære hos Lise.  Og i dag  har jeg roen.

 Uken har brakt med seg mange som har takket ja til stilling hos oss. Den har brakt med seg humørfylte morgenmøter med kaffe og småsladder. Og den har brakt med seg kvalitetssirkler jeg som leder ikke har opplevd før.  Vi er et lederteam på 8 mennesker.  Alle tilsatt nylig.  Mitt teoretiske fundament når jeg planla tilsettingen sammen med Lise er forankret i PAIE modellen til Isac Adizes.  Målsettingen var at vi tilsammen skulle vi kunne ivareta organisasjonens ulike behov. Produksjon, administrasjon, integrasjon og entreprenørskap.  Å utløse muligheten for å være i det Vygotsky kaller den proksimale sone, slik at organisasjonen  konstant er i bevegelse i ønsket retning.

Og i dag var en slik dag der jeg kunne se at vi er på vei. I ønsket retning. Hva mer kan en leder ønske seg en ganske alminnelig fredag. Jeg bare spør.

God helg