Fraværsgrense og demokrati.

17. mai.

En dag for å feire demokratiet. Et styresett som er avhengig av deltakelse for at det skal blomstre og videreutvikles. Deltakelse i en fordomsfri diskusjon om beslutninger som angår eget og andres liv. Men skal diskusjonen  være fordomsfri må folk ha innsikt og forståelse for den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon. Deltakelsen er avhengig av medansvar og medvirkning. Den er avhengig av respekt for menneskeverdet. Dette er da også skolens viktigste mandat.

Derfor frykter jeg den nye fraværsgrensen i videregående opplæring. Frykter at den kommer til å gjøre det motsatte av å bidra til at hvert enkelt menneske settes istand til fordomsfritt å kunne delta i diskusjoner om eget og andres liv. Frykter for at den ikke vil fremme respekt for menneskeverdet. For selv om jeg hver dag gleder meg til å gå på jobb, vet jeg at elever rundt om kring på skoler i landet vårt gjør det motsatte. Elever som har mer enn nok med å komme seg gjennom natta. Som lever i fattigdom, som venter på en pappa som ikke får oppholdstillatelse, som beskytter en lillebror fra å få juling, som hjelper en mamma som er psykisk syk. Som kastes ut og må sitte i trappa hele natten. Som jobber skift for å hjelpe til hjemme.

Alt dette vet vi som jobber i skolen. Derfor tar vi i mot dem. Om klokka er er 0800 eller 0900, om de sovner i timen, ikke har gjort innleveringene, ikke makter å fremføre for klassen. Kanskje har de ikke spist og er ukonsentrerte, kanskje tenker de på helt andre ting enn det læreren snakker om. Likevel tar vi imot dem. Og det skal vi fortsette med. Vi skal fortsette med det, hver dag, hver uke, året rundt. Vi skal gjøre det for demokratiet, for at alle de ungdommene som ikke gleder seg, ikke makter eller har ressurssterke foreldre i ryggen skal forstå hva menneskeverd er. For alternativet er så mye mye verre. Alternativet er at vi bidrar til å skape parallelle samfunn av unge mennesker som ikke er ønsket noen steder. Heller ikke i skolen.

Gratulerer med dagen i morgen. Og i overmorgen.

Mitt møte med yrkesfagene

29.2.2016, på selveste skuddårsdagen, hadde jeg mitt første ordentlige møte med yrkesfagene. Som rektor på Årstad videregående skole i Bergen. En mastodont av en yrkesfagskole, sentrumsnær, flerkulturell, pulserende og  utfordrende.

Det manglet ikke på advarsler og motforestillinger mot mitt litt utradisjonelle valg. Som seg hør og bør selvsagt. For jeg hadde jo allerede drømmejobben på Nordahl Grieg vgs. Og den har, når sant skal sies, virkelig vært skolen i mitt hjerte. Fantastiske folk  jobber der, utrolige elever og et et bygg man bare kan drømme om.

Men jeg er av type litt urolig, liker å lære noe nytt. Og skolens formålsparagraf utfordrer. Vi skal «opne dører mot verda og framtida«og bidra til at « elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet».  Dette har alltid vært min motivasjon for å være skoleleder. Derfor har jeg nå valgt yrkesfagene og Årstad videregående skole. For vi vet jo alle at elever på mange yrkesfag sliter nettopp med dette. Å fullføre for å kunne delta i arbeid og fellesskap, og med det også kunne åpne sine egne dører mot en bedre fremtid i en globalisert verden.

Og etter to uker på min nye skole tror jeg nesten jeg kan si at hvis «arbeidslivskjærlighet» ved første blikk finnes i voksen alder, har jeg møtt den nå. Jeg er overveldet over alt det positive jeg har opplevd. Av hvordan jeg føler meg velkommen og inkludert. Jeg er overveldet av lydene og luktene, av samtalene, av språket og antrekkene, av livet slik det utfolder seg i hele sitt mangfoldige register. Jeg er overveldet av kunnskapen jeg har møtt, de tilsatte, elevene.  Årstad er alt det Norge trenger, Årstad er NHOs beskrivelse av fremtidens kompetansebehov,  Årstad er svaret på Abelias rop om teknologi, Innovasjon Norges krav om innovasjon, Arbeiderpartiets ønske om inkludering, Høyres behov for et skifte i næringsutvikling. Årstad videregående skole har alt som skal til. Utstyr, kompetanse, endringsvilje, humor, omsorg og arbeidsmoral. Skolen har kunnskap på felt Norge forlengst har flagget ut, utstyr innovatørene trenger for utvikling, læring forskerne trenger for å forstå.

Så har vi selvsagt noen utfordringer. Det er ikke til å stikke under en stol.

Kulturforskjeller. Kompetansebehov på bruk av læringsteknologi. Flerfaglig samarbeid. Frafall. Omdømmebygging. Men det er dette samfunnsoppdraget handler om. Å forene krefter. Å se hva vi kan, og hva vi trenger å lære. Som enkeltmenneske, som grupper og som organisasjon. Og dette skal vi jobbe smart, heller en hardt for å få til. Det kommer til å bli motbakker og nedturer, men aller mest kommer det til å bli en fantastisk reise. For demokratiet skyld, for våre barns fremtids skyld. Ungdommene som går her er vår viktigste verdi og ressurs. Det er vårt ansvar å gi dem et verdig liv, et liv der de kan bidra i et flerkulturelt Norge. Et Norge som trenger alle typer mennesker i yrker vi enda ikke kjenner til. Det skal vi bidra med. Relevant og fremtidsrettet kompetanse.

Så regn med å høre mye og ofte om Årstad. En premissleverandør for fremtidens utdanning. Og min nye kjærlighet.

 

Det skjedde i de dager..

Jeg er blitt oppfordret til å dele min juletale til de tilsatte på Nordahl Grieg vgs. Etter å ha diskutert litt med meg selv, legger jeg den ut her på bloggen min, og ønsker samtidig alle mine lesere en riktig god jul.

Kjære alle tilsatte (og nå da også alle dere andre)

Det skjedde i de dager…

2015 har på flere måter preget oss som organisasjon.
Året åpnet brutalt. Ytringsfriheten ble angrepet, og vi ble alle Charlie. Selve det siviliserte samfunn var under angrep, fra krefter som sto for det motsatte av det vi tror på. Det motsatte av muligheten til å uttrykke seg uten å risikere livet. Så kom angrepet på Kulturhuset Kruttønnen i København. Enda nærmere, men med samme budskap. På Nordahl Grieg var vi også Charlie. Vi reiste til London med elever som snakket om demokrati, om lokal, nasjonal og global samhandling, som fortalte med hode og hjerte om en utdanning som skal bety noe, som skal være menings og verdibærende. De sa at de ville være med å redde verden. De var Charlie.

For det å være Charlie er bærekraftig. Året vi snart har bak oss har nemlig gitt oss en kraftig påminning om at vi ikke lenger kan forbruke og konsumere som om alt varer evig. Derfor kan vi aldri slutte å kjempe. Hverken for ytringsfriheten, eller for en bedre verden. Aldri slutte å tro på, og handle demokratisk. Aldri slutte å lære hver ny generasjon om verdiene i det siviliserte samfunn. Aldri slutte å leve med både hjerte og hjerne. Aldri tro at kampen er over en gang for alle. Hver generasjon har sine terrorister, hver generasjon må føre kampen for et fritt liv videre.

Året vi snart legger bak oss sies også å være det varmeste i historien. Og vi har allerede blitt oppdatert i mediene om at 2016 vil bli varmere. «If you are not terrified by now, it`s because you have paid no attention” sa professor Jeffery Sachs, director of Earth Institute, Columbia University, på en konferanse jeg nylig deltok på i New York. Sachs er regnet for å være blant verdens fremste klimaforskere, og vi kan ikke la være å lytte. Eller handle. Derfor er jeg så uendelig takknemlig for at dere, hver enkelt av dere, uavhengig av stilling eller utdanning har skjønt dette alvorlige budskapet. At vi som organisasjon har tatt inn over oss at det vi gjør som utdanningsinstitusjon er viktig. At det vi gjør på Nordahl Grieg er viktig. Så viktig at vi legges merke til. Vår «insight on education» lyttes til. Og hva snakker vi om? Deling, transperens, ansvar, tillit, bærekraft, teknologi, nasjonalt og globalt ansvar, utdanning i et danningsperspektiv, åpne dører mot verden og fremtiden. Men da må vi også innse at fremtiden er nå. Fremtiden skapes nå. Av oss, av dere.

I Paris holdt nylig FN sitt klimatoppmøte. Kanskje historiens viktigste. Utfordringen ser ut til å være konseptet med å bli enige. Selv når det er jordens videre eksistens som står på spill. Hvert år sendes det ut flere hundre ungdommer fra Nordahl Grieg, som etter all sannsynlighet kommer til å inneha viktig posisjoner i løpet av sitt voksne liv. La oss gi dem holdninger og verdier som hegner om konsensus tross uenighet, som hegner om forståelsen av at det kun er når vi legger til side noen av våre skarpeste uenigheter og ser på hva som er mulig, vi kan løfte sammen. For bare se på hva denne skolen har fått til på 5 år. Fordi vi ser stort på mulighetsrommet. Vi har hørt elever og lærere snakke om fellesskap og deling. I Sør-Afrika og London. I Frankrike og Tyskland, Danmark og Sverige. Her hjemme. Og digitalt.

I mulighetsrommet som er skapt har vi også sett konturene av en ungdomsgruppe på skolen vår som ikke opererer i det mørke nettet. Som ikke setter fyr på asylmottak, eller reiser seg i forsamlinger og velter av seg eder og galle mot slitne mennesker på flukt som endelig har funnet det de trodde var trygghet. Tvert imot har vi kanskje, gjennom Framtidskonferansen, gjennom daglig arbeid med holdninger, gjennom tryggheten som skapes på sykehusskolen, gjennom diskusjoner i klasserommet og utenfor, gjennom vårt nye hjerteteam, gjennom alle våre gjester, at vi utfordres til å mene, skrive, delta, dele, skapt en forståelse av hvor uendelig heldige vi selv er. Og at i demokratiets ånd strekker vi heller ut en hånd enn å slå hånden av de som allerede ligger nede. Noen av resultatene av våre verdier ser vi igjen i innsamling til Røde Kors, av skolens solidaritetskomite, utelukkende drevet av elevene selv.

Og vi ser det under juletreet her i skoletorget. Gavene fra ungdommen selv, til nylig ankomne mennesker på flukt. Forfatteren Nordahl Grieg ga ungdommen et oppdrag, «vern om menneskets verd» sa han. Og ungdommene våre har tatt dette på det største alvor. På Landås asylmottak er det nettopp ankommet mennesker som har vært på flukt i lang tid. Mennesker som oss. Som ønsker seg en trygg pass å bo for seg og sin familie. Som ønsker å høre til en plass. Som ønsker å skrives inn et moderne manntall. Mange av dem fra Syria.

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget».

La oss håpe og be for at det alltid er pass i herberget i Steinsviksveien 430. At det alltid er plass i våre hjerter og i vårt hode. Og at vi aldri glemmer Nordahl Griegs ord til oss i disse urolige tider verden nå er inne i; «edelt er mennesket, jorden er rik, finnes her nød og sult, skyldes det svik. Knus det, i livets navn skal urett falle, solskinn og brød og ånd eies av alle».

Takk for et fantastisk år, takk for at dere handler med dristige hjerter og dristige hjerner, og riktig god jul til dere alle.

Verdens beste

Jeg vet ikke om Osloskolen er verdens beste. Håper i grunnen for ungenes og lærernes skyld at det ikke er sånn, og at det heller aldri blir sånn. For å bli verdens beste i noe i det hele tatt, krever etter som jeg har skjønt, at man gir alt, hele tiden. Bare spør Torkildsen eller Bjørgen eller noen av de som faktisk er verdens beste. Etter eget valg vel og merke.

Nå når Bjørgen er gravid for eksempel. Skal tro om hun vil at ungene hennes skal gjøre på skolen som 8 eller 11-åringer det hun har gjort i idretten for å bli best? Gi alt. Til norsk og matte, engelsk og historie. Gym og krle eller musikk. Tidlig opp, 30 timer i uken med kunnskapstrening, så ekstratrening hver ettermiddag i tillegg. Samt hver helg og ferie. For det er mye det skal trenes på for en blivende verdensmester.

Jeg vet jo ikke svaret selvsagt, men håper hun ville ønsket at ungene skulle leke, synge, tulle og tøyse. La kunnskapstreneren fortelle eventyr, ta dem med i skogen, synge. Og få mulighet til å oppdage en rar blomst på vei hjem fra skolen, hoppe i en sølepytt, glemme tiden, gå til en venn, snope uten lov, besøke bestemor helt uten å tenke på at nå, ja nå ryker sjansen for Oslo kommune til å bli verdens beste skole. Jeg må hjem, hjem og trene.

For hvis ungene ikke ofrer alt, hele tiden for å tilfredsstille det noen tullete voksne har fått for seg, nemlig at Oslo skal vinne VM i beste skole, ja da ryker hele greia. La oss håpe både de profesjonelle trenerne på skolen og de litt mindre profesjonelle hjemme ikke bryr seg det døyt om å bli verdens beste. Heldigvis for Osloskolen ser det ut som noen omsider har lyttet til trenerne.

For en ting er sikkert. Sliter vi ungene totalt ut på skolen blir det neppe mange Torkildsen og Bjørgen i fremtiden. Og jeg synes i grunnen det er helt ok at vi heller har noen verdensmestere som selv har tatt valget om å gi jernet.

Solskinn og brød og ånd eies av alle. Opprørets time.

Muligheten til å være lærende.

Det er den tiden på året igjen. August og skolestart. Forventning til hva dette nye året vil gi av utfordringer, og ikke minst muligheter. Det er den tiden på året vi kjenner litt på alvoret i yrkesvalget vårt. Ansvaret. Det ordentlig store ansvaret. For fremtida. Det vi en gang valgte utdanning og yrke for. Å kunne bety noe for andre. Noe som er større enn oss selv. Å kunne være med å påvirke. Å kunne bidra til at hvert menneske vi møter gjennom vårt skoleliv blir en ressurs i eget og andres liv. At verden blir et litt bedre sted å være for neste generasjon. At vi gjør vårt for å skape et bærekraftig samfunn. Vi vil så mye, med hjertet og hodet. Da må vi som et minimum selv være lærende, som organisasjon. Hvilke muligheter har vi egentlig til det når alt kommer til alt?

Organisatorisk læring er underlagt to fagdisipliner, læring og organisering. Det er vesentlig å forstå sammenhengen mellom disse, og hvordan de gjensidig påvirker hverandre for å forstå organisatorisk læring slik vi kjenner den fra vår egen skolehverdag.

Over tid har vi sett konsekvensen av et kunnskapssyn jeg mener kom til uttrykk i K-06. Da beveget nemlig skolen seg i følge Karseth og Ulstrup Engelsen (2007) i retning av et behavioristisk kunnskaps og læringssyn. Tolker vi kunnskap og læringssynet i K 06 innenfor et slikt behavioristisk paradigme, kan dette synet ses på som «en styrende variabel», (Irgens, 2011) et verdisyn som igjen påvirker organisasjonens handlingsteorier.

Samtidig med innføringen av K 06 valgte Kunnskapsdepartementet å innføre det de kalte et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. Dette systemet måler blant annet fakta på nasjonale prøver eller eksamen i videregående. Hvis vi tolker valget av det som måles som en konsekvens av den styrende variabel, et behavioristisk kunnskapssyn, kan man tenke seg at dette utløser ulike organisatoriske handlingsteorier alt etter hva som blir tillagt validitet i de styrende faktorene. En organisasjon tilpasser seg, gjentar og forsterker de handlingene som gir resultat ut fra hva som måles.

Skolen som organisasjon, består som vi vet av mennesker, og mennesker reagerer, ikke bare med fornuften, men også med følelser, og vi ønsker å lykkes. For å unngå straff og fordeling av skyld, tenderer vi til å gjøre det som skal til for å belønnes. Selv om det kan stride mot vårt eget verdigrunnlag. Særlig om straffen eller belønningen er synlig for mange.

Er så det rådende kunnskapssynet vi er underlagt å jobbe etter i dag i hele tatt forenelig med den gode tanken om å være en lærende organisasjon? Er det forenelig med å skape et bærekraftig samfunn. Åpenhet, kritisk refleksjon, mot og dristighet. Eller leverer vi etter en målstyrt bestilling for å beskytte oss selv? Blir drømmen vi utdannet oss på bakgrunn av for vanskelig å holde fast ved?

Som et minimum oppfordrer jeg til selve grunnpilaren i det å være lærende, nemlig å stille spørsmål ved de grunnleggende forutsetningen, de styrende variablene vi handler på bakgrunn av. Da, og kun da lager vi grobunn for innovasjon og nytenkning (Irgens, 2011). Og er det noen som lurer på om det er viktig i 2015?

Rungede uenighet tåler vi godt. Taushet derimot tåler fremtiden ikke. For våre barns fremtid. Opprørets time er her. For solskinn og brød og ånd, ja det eies av alle.

Godt skoleår og god diskusjon.

Når det igjen blir lov å feile

«Måten vi definerer og prøver å løse problemene på kan være kilden til selve problemet» sa ledelsesteoretikeren og professor emeritus ved Harvard Business School, Chris Argyris i 1991 til Harvard Business Review.

I norsk skole i dag definerer vi problem i høyt tempo, og slenger om oss med billige løsningsforslag uten effekt. Som regel er det eleven som er problemet. For flink og prestasjonsdrevet, og dermed snart psykisk syk, eller for lat og ukonsentrert og etter hvert frafallen. Begge deler prøver man å rette opp med ulike tiltak. Flere helsesøstre, miljøarbeidere, samtalegrupper, eller nye og fikse varianter av alternative skoler for å plukke opp de frafalne. Som tross iherdige reparasjonsforsøk forblir frafalne eller psykisk nedbrutte.

Hva om kilden til selve problemet ligger nettopp i politikernes aversjon mot å gå innover for å definere årsak, til systemet selv, heller enn utover til eleven. Hva om løsningen ikke er flere tiltak?

For hvordan i all verden skal vi kunne leve opp til skolens formålsparagraf når en stor del av ungdommene våre står helt på utsiden? Hvordan skal vi klare å bidra til et nyskapende, kreativt og omstillingsdyktig Norge når skolen gjennom sin klokketro på prestasjonsmålinger bygger opp under et av menneskets dårligste egenskaper; frykten for å ikke ha kontroll. På livet, på skolen, karakterer eller kropp, på vennskap eller fritid. Frykten som gjør at elevene skjuler feil, og fremhever suksess. For ikke å føle seg sårbare, mislykket eller inkompetente. Frykten som gjør at de «flinke» aldri stiller spørsmål utenfor boksen i frykt for å feile, og som driver elever som mister kontroll til utenforskap.

Hva om vi omdefinerer problemet og dermed kanskje finner løsningen? Hva med å oppheve absolutt all måling av prestasjoner. Hiv det på bosset. Ikke har det virket før, så hvorfor i all verden skal vi fortsette med det? Gi barndommen tilbake til barna. La ungdom være ungdom. Hva med å gjøre skolene om til et klekkeri for debatt, tvil og utfordringer. Hva med at barn og ungdom får speile seg i det som ikke er perfekt, et sted for rare spørsmål og kritiske diskusjoner. Hva med å lære de flinke til å tørre å feile, og la de som tenker på tvers og er urolige i kropp og sjel, få stille sine spørsmål høyt i omgivelser der det tåles. Gjør skolene om til «maker-spaces» og  innfør «play-time» for alle. La barn og ungdom lære og jobbe ulikt, men sammen. Det er bare da vi som samfunnsaktør kan bidra til å redde verden. Da blir skolen viktig igjen, og mennesker blir modige, tør å utfordre seg selv og andre og lærer å lære av sine feil.

Fordi det igjen blir lov å feile.

Med fare for å lykkes

Vi er inne i en urolig tid vi som jobber i skolen. Store linjer forvitrer i små detaljer. Både lokale og nasjonale politikere har gått seg bort i petimeterdiskusjoner. Derfor må vi som jobber «på gulvet» høyt og tydelig minne hverandre på det store prosjektet, og stille de store spørsmålene. De som har betydning for mennesker og ikke bare budsjett. De som har betydning for fremtiden. Der man tidligere snakket om skolens mandat har språkdrakten endret seg til skolens oppdrag. Jeg lurer på om det er i denne distinksjonen mellom mandat og oppdrag vi har gått oss vill i skogen uten å se trærne. Her ligger kjernen til en stadig konflikt mellom «fotfolket» og de som leder oss, og som vi har sett litt over tid nå. Men det er også her vi har muligheten til å finne løsningen.

På 60 tallet var forståelsen i skolesamfunnet helt klart at man var gitt et samfunnsmandat for å bidra til verdioverføring fra en generasjon til den neste. Læreren hadde tillit og var i stand til å tolke og vurdere selv. Vi var en homogen nasjon, noe Opplæringslovens § 1-1, også kalt formålsparagrafen, var et tydelig speil på. «Læreren skal i samarbeid og forståelse med hjemmet hjelpe til med å gi barnet en kristen og moralsk oppdragelse». Alle var innforstått med tolkningen av kristen og moralsk oppdragelse. Verden var enkel og samfunnet hadde tillit til at læreren selv kunne forvalte mandatet.

I 2014 er ikke nasjonen like homogen lenger. Formålsparagrafen er likevel et speil. Og vi skal, akkurat som på 60 og 70 tallet, jobbe i samarbeid og forståelse med hjemmet, men ikke for å gi kristen og moralsk oppdragelse. Vi skal «åpne dører mot verden og fremtiden og gi historisk og kulturell innsikt og forankring». Forskjellen er at læreren ikke lenger opplever at han har mandat til å tolke dette sammen med sine kollegaer innenfor og utenfor skolen. Verden er ikke like enkel, og mandatet ser nå ut til å være omgjort til et oppdrag fra noen som vet bedre. Et oppdrag der det forventes umiddelbare målbare resultat. Et oppdrag uten tillit hverken nedover eller oppover. En høyt utdannet lærer har ikke tillit til at byråkratiet eller politikere vet best, og politikere eller byråkratiet ser ikke ut til å ha tillit til at læreren forstår, eller i stand til å tolke verden bedre enn de er selv.

Når tusenvis av lærere tidligere i år var i streik var det ikke bare for arbeidstid eller lønn, selv om jeg ikke på noen måte skal si at det ikke var svært vesentlig. De var også i streik for alt det som er blitt borte. De streiket på vegne av barna våre, fremtiden, og ikke bare seg selv og sitt. De streiket for det store prosjektet, samfunnsmandatet. For muligheten til å gjøre sitt slik at utdanning fortsatt skal være for alle, fortsatt skal føre til sosial utjevning og gi verdiøkning for den enkelte og for samfunnet. For at utdanning skal åpne dører mot en ny, global og bærekraftig fremtid.

Ideen om at et slikt storslått samfunnsprosjektet kan løses gjennom enkle målbare oppdrag gitt fra politisk nivå og nedover i systemet må parkeres. Jeg sier som Sven Mollekleiv; det er ikke mulig å redde verden uten «TRUST», på alle nivå. Vi må ta dette innover oss. Politikerne må ta det innover seg. Skolen må gis tilbake sitt samfunnsmandat slik at vi på nytt kan være med å forme fremtiden. Og så må vi ikke fortsette å gå oss oss bort i detaljer og petimeterdiskusjoner. Sammen må vi ta ansvar. For det store prosjektet. For å forme mandatet. Det betyr ikke at vi skal tilbake til det som engang var. Det betyr at vi skal skape noe for fremtiden. En fremtid der vi samarbeider og tilliten gjenreises. Det verste som kan skje er at vi lykkes.

Det er den draumen

I dagens VG presenterte Røe Isaksen sine tanker om norsk skole. Det handlet mye om forbud og straff. Godt lederskap er vesentlig sies det, for å skape innovasjon og drive frem ønsket utvikling. Innovasjon handler om muligheter. Straff handler om begrensninger. Norsk ungdom trenger å straffes mener vår minister. Norsk skole trenger å strammes opp. Slik skal landet bygges. Man tukter fremdeles dem man elsker i Kunnskapsdepartementet. Det er bare det at ungdom i dag er, i følge Ungdata 2014 som nylig ble publisert, langt bedre enn sitt rykte. De er snille og greie og trives til og med sammen med sine foreldre. Vi vet også at de trives med sine lærere, og i tillegg jobber vi oss sakte men sikkert oppover på Pisa-statistikkene (for de som synes det er viktig).

Denne uken er det både skolestart og streik. Som rektor kunne jeg trengt motivasjon og inspirasjon av Kunnskapsministeren. Noen ord som fikk meg til å gå i gang med et nytt arbeidsår med stolthet, som hadde tillit til meg, som løftet meg og inspirerte meg. Som oppfordret til nytenkning og innovasjon. Som sa høyt og tydelig at det finnes ingen begrensninger, bare muligheter. I stedet fikk jeg et oppslag i VG som tvert i mot gjorde meg deprimert og lei. Jeg trodde at den tiden da lærere eller rektor skulle fryktes var forbi. I et øyeblikk under valget trodde jeg til og med at læreren var viktig, og at byråkratiseringen skulle reduseres.

Kanskje ble flere enn jeg lei meg og litt deppa. Derfor har jeg lyst å dele mine drømmer og visjoner om skolen, og tanker om utviklingen fra nittitallet og frem til i dag slik jeg ser det.

“Det er den draumen, sier Olav H Hauge til oss, at me ein morgonstund skal sigla inn på ein våg me ikkje har visst um».

Og det er der, i drømmen, at inspirasjonen til å skape fremtiden ligger. En fremtid som gir barn og ungdom troen på at de kan seile inn på sin våg. Sin fremtid. Vår fremtid. For det er nettopp her, i kraften av å kunne inspirere andre at den gode læreren og den gode skolelederen leter etter nøkler til en bærekraftig fremtid, sammen med ungdommene.

Hver dag når jeg som rektor går på jobb tenker jeg på hvordan jeg i dag kan inkludere, utfordre, bidra, smile, være åpen og lyttende, og en passe dose gal. Jeg ønsker å bidra med en visjon om at skolen skal være et mulighetsrom der barn og ungdom med sine sterke og mindre sterke sider, trygt kan klatre i stillas bygd av kjærlighet, tålmodighet og utfordringer, mens de fyller ryggsekken og blir robuste, modige, og tør å stille de store og vanskelige spørsmålene som gir Norge og verden en bærekraftig fremtid. En skole der læreren er viktig, lyttes til og er en aktiv ressursperson. En skole som ledes gjennom fellesskapet. En skole som skaper og betyr noe utover seg selv. En skole som belønner og løfter.

Når Gudmund Hernes tidlig på nittitallet innførte den generelle del av læreplanen sendte han et viktig signal om en ønsket samfunnsutvikling. En utvikling med det skapende og reflekterende menneske i sentrum. Jon Lilletun understreket dette i Stortingsmeldingen «Mot rikare mål» (1998-99). Samtidig kan vi i denne meldingen se noe som gir oss et frempek mot vår egen tid. Vi er ikke lengre å betrakte som en selvstendig og uavhengig skolenasjon. Det pekes mot hva OECD allerede på 80-tallet mente om norsk skole, om manglende kunnskap om hva norske elever kan, utover å være skapende og reflekterende. Som jo heller ikke den gang så lett lot seg tallfeste og måle. Lilletun sa derfor i svært forsiktige ordelag at det var nødvendig med et system for å finne ut hvor norsk skole står. Men at dette under ingen omstendighet måtte føre til rangering, byråkratisering, eller på noen måte begrense det han kalte «rom for nyskapningsarbeid og det å prøve ut utradisjonelle metoder».

Jeg tror Lilletun skjønte hvilket tog han satt norsk skole på, og gjorde det han kunne for å få oss til å forstå at vi måtte holde igjen, holde på kunnskapen fra annerledeslandet, holde på det norske, det frie, det rebelske, det skapende før de andre krefter kom og tok oss. Så fikk vi Giske og Clemet, toget gikk fortere og fortere, vi fikk Pisa, NPM i en norsk ekstremvariant og Jon Lilletun døde. Med det kom et paradigmeskrifte i norsk utdanningspolitikk fra fellesskap til individfokus. Fra å holde dannelsen og det skapende og utøvende menneske høyt, til å tallfeste og måle utdanning, heller enn danning.

Mulighetene til å sigla inn på en våg med «rom for nyskapning» som Lilletun kalte det, oppleves som trange i dag. Tallfesting og rangering gir heller ikke store muligheter for å ta i bruk utradisjonelle metoder. Vi gjør som vi må, øver oss i å bli gode i det vi måles på. For målene er gitt, elevene pugger og testes. Hvordan skal vi dyrke rebellene og de som er annerledes? Dagens nordsjødykkere. De som ikke kan måles eller målbindes, som tar sjanser vi andre knapt nok klarer å forestille oss. De som klatret i master eller oppdaget nytt land. I dag har de diagnoser og blir utredet. Og jeg må bruke tiden min til å fortelle læreren at de må observere, korrigere, rapportere, fortelle mor og far at de har en sønn som må temmes, dempes eller en datter som må snakke mer, tenke mindre.

Blir rommene for trange, lider nemlig nyskapningen, motet svikter og vi blir en nasjon uten visjoner, uten drømmer. Innovasjonskraften, det skapende og reflekterende mennesket som Norge og verden sårt trenger for å skape en bærekraftig fremtid kan ikke måles i tall, og teller derfor ikke lenger. For store tanker og grensesprengende handlinger krever passe med galskap, det krever tid og tålmodighet, rom til samarbeid og deling, diskusjoner og refleksjoner. Modige mennesker. Dristige mennesker. Med muligheter til å feile. I dag er det en enormt krevende øvelse å feile i skolen. Nå alle konkurrerer med hverandre vet vi at noen taper, noen faller og mange lider. Det skapende mennesket er ikke viktig. Vi har ikke tid til «den draumen», vi har ikke tid til å reflektere. Vi må øve på det som kan måles.

Men hvem vil vel bare være forbrukere, konsumenter av allerede oppgåtte målstier. Reprodusenter av en tallfestet målstyring man ikke helt tror på. Vi vil ha rent vann, ren luft. Vi vil produsere og skape verdier som går utover oss selv. Vi vil være bærekraftige. Vi vil være relevante, kreative og grensesprengende. Slik at barn og ungdom kan vokse og blomstre gjennom sin egen lange oppdagelsesferd gjennom livet, sammen med venner, sammen med familie, sammen med lærere, foreldre og medelever i et tempo og med en mulighet som gjør dem rustet til selve livet. Som rektor vil jeg ha lærere som snakker høyt, som protesterer og diskuterer. Som bringer med seg nye tanker, som stiller spørsmål og som tør å feile. Jeg ønsker meg elever som kjenner seg verdifulle, viktige og levende. Jeg vil at skolen skal være relevant, skapende, innovativ. Fremtiden er vårt felles ansvar. Jeg vil ikke reduseres til en man blir «sendt til». Jeg vil ikke ha lærerne som er voktere av strengere disiplin. Jeg vil ikke ha elever som møtes med mistenksomhet. Jeg vil ha en skole som styres av verdier. Ikke vås.

Det er den draumen, at me ein morgonstund skal sigla inn på ein våg me ikkje har visst um.

Demokratiets ryggrad

I 2008 fikk jeg et fantastisk oppdrag av daværende opplæringsdirektør i Hordaland fylkeskommune; Svein Erik Fjeld. Han tilsatte meg som prosjektleder og rektor for en skole under prosjektering; Nordahl Grieg videregående skole, og ba meg skape en skole for fremtiden.

Frem til i dag har oppdraget vært akkurat like inspirerende, slike stort, like fantastisk og like rikt på muligheter som det var i 2008. I mitt første arbeidsår som prosjektleder tilbrakte jeg timer og uker sammen med arkitekter og ingeniører, min læringskurve var bratt, men det tror jeg også den var for de jeg jobbet sammen med. I skjæringspunktet mellom bygg og pedagogikk møttes ulik fagkunnskap, og nye perspektiv åpnet seg. En skole for fremtiden kunne ikke bygges på vilkårlige ingeniørers opplevelse av egen skolegang.  Hodene måtte bokstavelig talt kables på nytt, det måtte også bygget.

Huset vokste, det gjorde også organisasjonen. En utvidet prosjektgruppe bestående av ledere på ulike nivå, og med en entusiasme og arbeidsglede jeg sjelden har sett maken til, gikk løs på skolens pedagogiske og organisatoriske verdigrunnlag. Det aller første vi gjorde var å lete etter vårt drømmebilde av fremtidsskolen. Under skattejakten oppsøkte vi politikere, forskere, næringslivsledere, lærere og kunstnere. Vi leste, vi reiste, vi tenkte og vi gråt i fortvilelse.  Helt til visjonen om å være «Dristige hjerner i samspill» kom til oss etter krevende mentale prosesser. Den ga oss retning, og var alt vi ønsket en skole skulle være.

«Samspillet» ga oss et sosiokulturelt læringssyn for alle skolens aktører, «dristigheten» ga oss mot til å være utfordrende i vår tilnærming til hva en skole kunne være. Vi la ambisjonsnivået høyt, med målsetting om å være ledende på teknologisk, forskningsbasert og entreprenøriell læring og undervisning.

 

 I dag, seks år etter prosjektstart og fire år etter skolestart, konkluderer de tilsatte med at «Vi identifiserer oss med våre verdier, vi vil fortsette å være nytenkende, innovative, kreative, ambisiøse. Vi vil tenke vertikalt og horisontalt og samarbeide mye mer. Vi vil utvikle skolens teknologiske muligheter, vi vil se på velferdsteknologi, ta vare på menneskeverd og demokratiet. Vi vil bruke samskrivingsdokument og ta i bruk sosiale medier på nye måter slik at det skapes relevant læring for fremtiden».

 

For en skoleleder er dette å være i nærkontakt med drømmen vi ble bedt om å lete etter i 2008. Dette er glimt av fremtidsskolen. Og det finnes mange fremtidsskoler der ute. Skoler som legger stor vekt på det innovative læringsmiljø. Som stiller spørsmål ved både læring, undervisning, ressurser og målsettinger. Skoler med en kultur som gjør det lov å prøve og feile. Skoler som følger nøye med på ny forskning om læring, og som evner å lese det med liten skrift: At alt ikke er helt perfekt enda, men at mulighetene er enorme. Ikke begrensningene. Skoler der rebellene er velkomne.

 

De som plutselig ser noe vi andre glippet på. De som diskuterer fag med elevene gjennom spill seint en lørdagskveld, eller fremmer menneskeverd gjennom å dra rullestoler gjennom busker og kratt langt utover kontortid. De som tar med seg Ipaden til sykehussenga slik at alle barn, uansett tilstand, skal føle seg inkludert i et læringsmiljø. De som krangler seg til videreutdanning i webdesign, birøkting eller kunsthistorie uten at vi andre helt i øyeblikket ser verdien. Som fornyer i skjæringspunktet mellom bygg og pedagogikk slik at nye perspektiv åpner seg, og som ved et trylleslag skaper noe uventet i krysningspunktet mellom ulike fag og mennesker. De som villig kabler om sine egne hoder.  Skoler og lærere som tar vare på og fornyer det norske demokratiet, som diskuterer den arabiske vår og sammenligner med vår egen historie i grunnlovsåret 2014. Skoler som bygger på tillit mellom mennesker og som gir læreren og rebellen muligheten til å være den uendelig viktige samfunnsbyggeren han faktisk er. Ryggraden i demokratiet.  Slik det er, og har vært opp gjennom historien. Hvem har mot til å ta på seg denne rollen i fremtiden hvis alle lærere blir redusert til forvaltere av et stivbent byråkrati?

 

Jeg vet ikke om KS eller Utdanningsforbundet deler mine drømmer om fremtidsskolen. Eller min frykt for hvordan verden vil se ut om vi glipper i dette viktige øyeblikket.

 

Men slik som verden ser ut akkurat i dag tviler jeg dessverre på det.

Jeg er så stolt av arbeidsplassen min!

Fellesskapsfølelsen, stoltheten, varmen, humoren og gleden som jeg var så uendelig heldig å være en del av i London på BETT den 1.2.2013 kan nesten ikke beskrives. Våre unge elever fra 16 til 18 år tok, som mediene skrev, «London med storm». Det er ikke fritt for at vi var litt nervøse vi som satt i salen sammen med hundrevis av tilhørere fra hele verden. Kanskje mest jeg. Lærerne trøstet meg; det går fint Lin, vi vet hva de er gode for. Og de hadde rett. Ungdommene våre sto der, med den største selvfølgelighet og snakket om visjonen vår, om vårt sosiokulturelle læringssyn, om viktigheten av samarbeid og fellesskap. Om mulighetene for å få prøve, øve, feile, prøve på nytt. Sammen med hverandre, veiledet av enestående lærere som tenker på samme måte. De briljerte med sin digitale kompetanse, men kanskje aller mest fordi de så tydelig eide sin egen læring. Så glade og snille og entusiastiske. Og på første rad satt jeg sammen med fysikklærer Jørgen, og jeg tror vi nesten gråt litt begge to. Rundt oss satt andre fra skolen vår, lærere og ledere, og jeg tror hjertene våre banket i takt.

Som rektor har jeg uendelig stor tillit til at våre tilsatte representerer et verdisett, en tenkning og holdning som er helt i ypperste klasse. De er sterkt involvert i skolens utviklingsarbeid, prøver ut nye metoder og gis muligheten til å utforske og prøve. Det knyttes relasjoner mellom lærere og elever, mellom tilsatte og oss som er ledere. Vi er sammen om dette og stoler på hverandre. Jeg håper og tror, og synes jeg ser at når vi tør, og vil gå litt lenger enn forventet, kommmer det store og av og til overraskende resultat ut av det. Det gir oss en sterkt identiet, stolthet til arbeidsplassen og økt trivsel for oss alle.

Og viljen til å dele er sterk. Når vi landet på Flesland natt til mandag, hadde Sverre produsert film på sin Ipad over Nordsjøen slik at vi mandag morgen kl 0800 kunne dele gleden med alle som ikke var med til London, men som har akkurat like stor del av æren for at vi får til det vi gjør. De fire ungdommene stilte også opp, og gjentok sitt fantastiske foredrag, på engelsk, til alle tilsatte denne gangen, flere foreldre samt vår nye opplæringsdirektør Svein Heggheim. Og på nytt kunne man kjenne fellesskapet, gleden over å ha skapt noe sammen og stolthet knyttet til arbeidsplassen.

Dristige hjerner i samspill. I London så vi det på sitt beste!