Skolen, skolen, skolen!

Fredag 2.2.2018 deltok jeg på innspillmøte for ny Kulturmelding på Sentralen i Oslo. Vår nye kulturminister Trine Skei Grande holdt en strålende åpningstale. Og fikk sin vel fortjente applaus. Ja, vi ble rett og slett litt oppildnet der vi satt. Det var befriende og deilig. Hun dro oss med inn i begrep som demokrati, digital dannelse og kunsten som ytring. Og hun snakket om skolen, barn og ungdom og hvordan de lever sine liv i dag. Det gleder meg veldig at vi har fått en kulturminister som er opptatt av barn og ungdom, frivillighetssektoren og digitalisering!

Men det som slo meg mest i løpet av dagen, var det stadig tilbakevendende fokuset på skolen. Ikke alle 77 innleggene pekte  i den retningen selvsagt, men mange. Skolen, skolen, skolen hørte vi. Kunst, kultur og dannelse må gjenreises i skolen. Vi merker forfallet, grunnmuren smuldrer opp.

Ja, det er slik det føles. Snart er det vel ingen som ikke ser det lenger. Lærere, foreldre, næringsliv, høyskolesektoren, kunst og kulturarbeidere. Vi er mange som har sagt fra, skrevet og diskutert og ment mye om dette i mange år, men det ser ikke ut til å ha noen videre effekt. Utallige har skrevet om kunstens betydning for andre fag, eller i seg selv, om hva forskning sier osv., så det er ikke sånn fatt med oss at vi ikke vet. Derfor lar jeg meg begeistre av Skei Grandes innfallsvinkel. Dannelse. Endelig tenker jeg! Nå skjer det kanskje noe. 

Vi har ikke noe dårlig skole i Norge. Langt der ifra. Elevene trives stort sett, det samme gjør lærerne. Men hva med oss som samfunn? Har vi noen ambisjoner for hvordan vi skal leve sammen i fremtiden? Hva norske barn skal dannes til? Ikke bare utdannes.  Hvordan vi skal bevare og fornye den arenaen skolen er,  betydningen den har for det å bli sosialisert inn i en kultur, når verden nå blir mer og mer kompleks, fragmentert, informasjonsflyten utfordrende, relasjonen mellom mennesker flyktig.

Hvordan ønsker vi at skolen skal være og hvilket samfunn skal den bidra til å bygge?  

Det som var enkelt når vi som i dag tar beslutninger var unge, er ikke så enkelt lenger. Vi hadde tid på skolen, vi sang, spilte revy, gikk i korps eller sparka fotball. Og vi brukte mye tid på å diskutere i timene med læreren. Være seg Ibsen eller Hamsun, eller livet. Vi gikk på teater og kino. Til og med ganske ofte. Eller på fjellet. Vi hadde tid til å dannes. Av og til gjorde vi ingenting i timene. Vi bare satt der og tenkte, eller tegnet. Skolen gjorde oss til mer enn mennesker. Den gjorde oss til medmennesker. Skolen var rollemodellen for hvordan vi siden levde livene våre.

Det har skolen i seg i dag og. Gode snille lærere, kjekke unger. Men tiden. Tiden. Den er blitt borte. Til kvalifisering og kun det. Ingen eller liten tid igjen til å lytte eller danse,  eller å tenke lange tanker. Er det en slik sosialisering vi ønsker oss? At ungene bare lærer seg å levere for å bli kvalifisert, alternativet er at du mislykkes. Mange opplever å mislykkes i dag.  Skolen er i ferd med å reduseres til utdanning alene. Da er den snart overflødig.

Kanskje har vi aldri vært en stor kulturnasjon, men vi har hatt noe. Vi har ikke hatt ingenting. Dannelse er en langsom øvelse. Den er lite forenelig med skolen slik den er i dag. Jeg er en av mange som også sier skolen, skolen, skolen. Og håper min kulturminister tar dannelse ordentlig på alvor! 

Reklamer

 Kreative næringer og den kulturelle grunnmuren

Det er mye kreativ næring for tiden. I flg kulturminister Linda Hofstad Helleland skal Angel Challenge i høst lære investorer å tjene penger på kunst og kultur. Det er bra. At kreative grundere får Startup-hjelp er det ikke vanskelig å være enig i, heller ikke innenfor kunst og kulturbransjen, akkurat som vi har sett det for eksempel innenfor Edtech eller fornybarbransjen en tid nå. Det som imidlertid er minst like viktig å huske på innenfor kunst og kulturbransjen, er at det også trengs fokus, søkelys, interesse for, at det kastes glans over og bevilges penger til det som ikke skal bli til den neste Spotify eller Netflix. Kanskje trenger vi ikke Startup-hjelp, men vi trenger et Ståpå-fond.

Til den kulturelle grunnmuren i samfunnet vårt, frivillighetssektoren, kulturskolene, DKS, korps, unger og ungdom, til det som ikke skal kommersialiseres.  I flg Astrid Moxnes, (24.08) kulturkommentator i NRK, er ikke denne delen av kulturen akkurat det som løftes frem ved festanledninger, eller vinner i konkurransen med idretten når det bevilges penger. Personlig skulle jeg ønske at ikke bare politikere satte den kulturelle grunnmuren på sin dagsorden, men også næringslivet. At de sier høyt og tydelig at for dem er det enormt viktig at våre politikere prioriterer unger, kunst og kultur.

For nettopp i barne- og ungdomsårene kan kunst og kultur utfordre tankemønster, og gi en alternativ forståelse av verden. Det kan bidra til opplevelser som er annerledes, med tema og kunstformer som utfordrer, provoserer, avkrever en mening eller involverer på andre måter. Når unger er med på teater eller dans, opplever DKS i skolen over hele landet, eller går på kulturskolen beveges de, tanker flyttes og kunstnere rører kanskje ved et ubygd kraftverk. Med ord, lyder, farger, bilder, bevegelser som unger eller elever må tenke gjennom, og som de siden diskuterer, kanskje  i klassen, med sin lærer, rådgiver eller helsesøster, eller med en frivillig mor eller far som er med som vakt når korpset øver. Noe de ikke forstår akkurat nå, men kanskje senere i livet. Dette er grunnmuren, dette er humankapitalen. Men feltet trenger fokus, søkelys, interesse for, at det kastes glans over og bevilges penger til. Noen gjør jobben, men det trengs et løft. En ting som tilsynsvakt på skolene på kveldstid, eller at nye skolebygg blir bygd med standard lagerrom for instrument ville vært en begynnelse. Det er ikke vanskelig å finne gode prosjekt.

For det er klart det er en sammenheng mellom det som nå løftes frem som viktige næringer innenfor kreative bransjer, og det som skjer lenger nede på alderstrinnene. Det kan umulig være vanskelig å se. Vi som jobber med barn, ungdom, skole og kunst i form av verdier som ikke kan kommersialiseres trenger at gode krefter samspiller med oss. Det handler tross alt om din sønn og min datter. Og vår felles fremtid.

 

 

 

 

 

 

Kvalitet i skolen – vi trenger et utvidet læringssyn – for kunst og teknologi

På tide å våkne opp av bloggdvalen. Sommeren gir energi, og det er mange viktige tema å diskutere.

I september 2016 skrev jeg på gjestebloggen til Martin «Lærerbloggen» at de praktisk – estetiske fagene bør styrkes. Det er ulike grunner til at dette er viktig, men hvorfor får det ikke helt gjennomslag på tross av at både utdanning og kulturfeltet over mange år har ønsket seg en slik styrking? Og hvorfor diskuterer vi fremdeles om teknologi er smart å bruke i skolen?

Kan det være at kunst og teknologi begge lider under et spesielt type læringssyn i skolen, og vil ha nytte av å forstå hverandre bedre for sammen å styrke kvaliteten i utdanningen vi gir barna våre?

Skolen har over mange år, og ulike regjeringer, vært styrt etter en klassisk resultat- mål og ansvarslogikk, med røtter i reformbølgen New Public Management. Dette har lagt premissene for hvilke valg som er blitt tatt. På denne styringslogikken er det så bygd opp kvalitetsvurderingssystem, for eksempel faktamålinger av typen nasjonale prøver. Skole er politikk, og politiske beslutninger handler om definisjonsmakt over hva som vurderes til å være kvalitativt godt nok. Eller ganske enkelt hva kvalitet er, og hvordan det måles. Hvorfor etterspør vi det vi gjør, hvem blir vurderingen gjort for og hva er viktig nok til i det hele tatt å bli vurdert?

Det som måles i dag er i stor grad fakta og enkeltfag. Det har sine klare styrker i at vi vet helt nøyaktig hva vi er gode til, og hva vi er dårlige på. Svakheten med målstyringen, slik jeg har erfart det,  er at skolen kan bli for  deskriptiv i formen,  for stillestående og dermed ikke utfordrer elevene nok. Vi hører det igjen og igjen, de kjeder seg, senest fra leder i EO i Hordaland Alida de Lange D`Agosino i Aftenposten 17.7, «fagene må bli mer livsnære og relevante». For når målene er gitt, og kriteriene er kjente, da vurderes elevene etter kunnskap som er utenfor dem selv, noe de må tilegne seg, (pugge kanskje) og som deretter måles. En slik styringslogikk på har sine røtter i et behavoristisk læringssyn.

Så når de praktisk-estetiske fagene ikke helt får gjennomslag, kan det tolkes inn i en forståelse av at dagens styringslogikk bygger på et slikt læringssyn. Dermed finner verken kunsten eller teknologien helt sin naturlige plass i skolen. Begge disse disiplinene bygger på et læringssyn hvor konstruktivisme og det sosiokulturelle vektlegges. Her skapes kunnskap gjennom aktivitet, og hvert enkelt menneske bidrar selv til sin egen læring både gjennom tenkning og handling, alene og  sammen med andre, og hvor reelle problem skal løses.

For barn som vokser opp i dag bør det være grunnleggende å lære seg å jobbe ekspressivt, med det uforutsigbare, uten nødvendigvis å kjenne verken utgangspunkt eller svar.  Kriteriene i livet er ofte ukjente. Målene er ikke gitt på forhånd i den virkelige verden.  Å skulle løse fremtidens utfordringer slik de ser ut fra dagens perspektiv, vil kreve dristige hjerner som utvikler forbindelser mellom sanse- og følelseserfaringer til det kognitive i læringsprosessen, forbindelsene mellom det vi lærer og erfarer på et tidspunkt, og skjønne hvordan det kan settes ut i praksis i senere. Og en del av kunsten er nettopp de estetiske læreprosessene. Å evne å forestille seg, knytte bro mellom det vi lærer i dag, eller kunne fra før, til noe vi kan bruke i fremtiden, til ny kunnskap.

Praktisk og estetiske fag utøves i atelier eller verkstedbasert arbeid gjennom prosesser, utprøving, ved å skape, feile, diskutere, vurdere eget og andres arbeid, og ikke minst bevege, utfordre, drive frem refleksjon, undring og  et produkt. I kombinasjon med teknologien vi har tilgang til som redskap til bla å teste ut problemløsning virtuelt, er dette uslåelige prosesser som ingen styringslogikk har råd til å overse. Da må vi være villige til å diskutere et utvidet læringssyn i skolen som ivaretar de ulike fagenes egenart.

Skolen er fag, fakta og kvalifisering, og det betyr å sette dette i en kontekst i en verden som er særdeles uforutsigbar, og la elever i alle aldre jobbe med reelle problem, ekspressivt uten at verken kriterier eller mål er kjent, og være villig til å utvide vår forståelse av kvalitet til å omfatte mer enn fakta. Ingen fag eller disipliner kan tilby løsninger som kunstfagene i kombinasjon med teknologi på det vi trenger aller mest i norsk skole i dag. Sammen med basisfagene selvsagt.

Ser vi til kunsten i seg selv som  jo så mange liker å frykte eller snakke ned, er det vel knapt nok noen fagdisiplin i dag som er mer «livsnær og relevant». Det holder å gå til musikken og scenen, til litteraturen, festivalene eller utstillinger. Ungdommer strømmer til som aldri før. De jobber dugnad, engasjerer seg, deltar, diskuterer, reflekterer og beveger oss med sitt engasjement. For kunsten. Og de deler det digitalt og virtuelt over en lav sko. Vi ser det også i DKS. Når kunstneren, eleven og læreren får til de gode prosjektene sammen skapes kvalitet som kanskje bør vurderes som begynnelsen på noe, heller enn som å være kommet til målstreken.

Sammen kan vi åpne dører til både kunsten og fremtiden.

 

Fraværsgrense og demokrati.

17. mai.

En dag for å feire demokratiet. Et styresett som er avhengig av deltakelse for at det skal blomstre og videreutvikles. Deltakelse i en fordomsfri diskusjon om beslutninger som angår eget og andres liv. Men skal diskusjonen  være fordomsfri må folk ha innsikt og forståelse for den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon. Deltakelsen er avhengig av medansvar og medvirkning. Den er avhengig av respekt for menneskeverdet. Dette er da også skolens viktigste mandat.

Derfor frykter jeg den nye fraværsgrensen i videregående opplæring. Frykter at den kommer til å gjøre det motsatte av å bidra til at hvert enkelt menneske settes istand til fordomsfritt å kunne delta i diskusjoner om eget og andres liv. Frykter for at den ikke vil fremme respekt for menneskeverdet. For selv om jeg hver dag gleder meg til å gå på jobb, vet jeg at elever rundt om kring på skoler i landet vårt gjør det motsatte. Elever som har mer enn nok med å komme seg gjennom natta. Som lever i fattigdom, som venter på en pappa som ikke får oppholdstillatelse, som beskytter en lillebror fra å få juling, som hjelper en mamma som er psykisk syk. Som kastes ut og må sitte i trappa hele natten. Som jobber skift for å hjelpe til hjemme.

Alt dette vet vi som jobber i skolen. Derfor tar vi i mot dem. Om klokka er er 0800 eller 0900, om de sovner i timen, ikke har gjort innleveringene, ikke makter å fremføre for klassen. Kanskje har de ikke spist og er ukonsentrerte, kanskje tenker de på helt andre ting enn det læreren snakker om. Likevel tar vi imot dem. Og det skal vi fortsette med. Vi skal fortsette med det, hver dag, hver uke, året rundt. Vi skal gjøre det for demokratiet, for at alle de ungdommene som ikke gleder seg, ikke makter eller har ressurssterke foreldre i ryggen skal forstå hva menneskeverd er. For alternativet er så mye mye verre. Alternativet er at vi bidrar til å skape parallelle samfunn av unge mennesker som ikke er ønsket noen steder. Heller ikke i skolen.

Gratulerer med dagen i morgen. Og i overmorgen.

Mitt møte med yrkesfagene

29.2.2016, på selveste skuddårsdagen, hadde jeg mitt første ordentlige møte med yrkesfagene. Som rektor på Årstad videregående skole i Bergen. En mastodont av en yrkesfagskole, sentrumsnær, flerkulturell, pulserende og  utfordrende.

Det manglet ikke på advarsler og motforestillinger mot mitt litt utradisjonelle valg. Som seg hør og bør selvsagt. For jeg hadde jo allerede drømmejobben på Nordahl Grieg vgs. Og den har, når sant skal sies, virkelig vært skolen i mitt hjerte. Fantastiske folk  jobber der, utrolige elever og et et bygg man bare kan drømme om.

Men jeg er av type litt urolig, liker å lære noe nytt. Og skolens formålsparagraf utfordrer. Vi skal «opne dører mot verda og framtida«og bidra til at « elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet».  Dette har alltid vært min motivasjon for å være skoleleder. Derfor har jeg nå valgt yrkesfagene og Årstad videregående skole. For vi vet jo alle at elever på mange yrkesfag sliter nettopp med dette. Å fullføre for å kunne delta i arbeid og fellesskap, og med det også kunne åpne sine egne dører mot en bedre fremtid i en globalisert verden.

Og etter to uker på min nye skole tror jeg nesten jeg kan si at hvis «arbeidslivskjærlighet» ved første blikk finnes i voksen alder, har jeg møtt den nå. Jeg er overveldet over alt det positive jeg har opplevd. Av hvordan jeg føler meg velkommen og inkludert. Jeg er overveldet av lydene og luktene, av samtalene, av språket og antrekkene, av livet slik det utfolder seg i hele sitt mangfoldige register. Jeg er overveldet av kunnskapen jeg har møtt, de tilsatte, elevene.  Årstad er alt det Norge trenger, Årstad er NHOs beskrivelse av fremtidens kompetansebehov,  Årstad er svaret på Abelias rop om teknologi, Innovasjon Norges krav om innovasjon, Arbeiderpartiets ønske om inkludering, Høyres behov for et skifte i næringsutvikling. Årstad videregående skole har alt som skal til. Utstyr, kompetanse, endringsvilje, humor, omsorg og arbeidsmoral. Skolen har kunnskap på felt Norge forlengst har flagget ut, utstyr innovatørene trenger for utvikling, læring forskerne trenger for å forstå.

Så har vi selvsagt noen utfordringer. Det er ikke til å stikke under en stol.

Kulturforskjeller. Kompetansebehov på bruk av læringsteknologi. Flerfaglig samarbeid. Frafall. Omdømmebygging. Men det er dette samfunnsoppdraget handler om. Å forene krefter. Å se hva vi kan, og hva vi trenger å lære. Som enkeltmenneske, som grupper og som organisasjon. Og dette skal vi jobbe smart, heller en hardt for å få til. Det kommer til å bli motbakker og nedturer, men aller mest kommer det til å bli en fantastisk reise. For demokratiet skyld, for våre barns fremtids skyld. Ungdommene som går her er vår viktigste verdi og ressurs. Det er vårt ansvar å gi dem et verdig liv, et liv der de kan bidra i et flerkulturelt Norge. Et Norge som trenger alle typer mennesker i yrker vi enda ikke kjenner til. Det skal vi bidra med. Relevant og fremtidsrettet kompetanse.

Så regn med å høre mye og ofte om Årstad. En premissleverandør for fremtidens utdanning. Og min nye kjærlighet.

 

Det skjedde i de dager..

Jeg er blitt oppfordret til å dele min juletale til de tilsatte på Nordahl Grieg vgs. Etter å ha diskutert litt med meg selv, legger jeg den ut her på bloggen min, og ønsker samtidig alle mine lesere en riktig god jul.

Kjære alle tilsatte (og nå da også alle dere andre)

Det skjedde i de dager…

2015 har på flere måter preget oss som organisasjon.
Året åpnet brutalt. Ytringsfriheten ble angrepet, og vi ble alle Charlie. Selve det siviliserte samfunn var under angrep, fra krefter som sto for det motsatte av det vi tror på. Det motsatte av muligheten til å uttrykke seg uten å risikere livet. Så kom angrepet på Kulturhuset Kruttønnen i København. Enda nærmere, men med samme budskap. På Nordahl Grieg var vi også Charlie. Vi reiste til London med elever som snakket om demokrati, om lokal, nasjonal og global samhandling, som fortalte med hode og hjerte om en utdanning som skal bety noe, som skal være menings og verdibærende. De sa at de ville være med å redde verden. De var Charlie.

For det å være Charlie er bærekraftig. Året vi snart har bak oss har nemlig gitt oss en kraftig påminning om at vi ikke lenger kan forbruke og konsumere som om alt varer evig. Derfor kan vi aldri slutte å kjempe. Hverken for ytringsfriheten, eller for en bedre verden. Aldri slutte å tro på, og handle demokratisk. Aldri slutte å lære hver ny generasjon om verdiene i det siviliserte samfunn. Aldri slutte å leve med både hjerte og hjerne. Aldri tro at kampen er over en gang for alle. Hver generasjon har sine terrorister, hver generasjon må føre kampen for et fritt liv videre.

Året vi snart legger bak oss sies også å være det varmeste i historien. Og vi har allerede blitt oppdatert i mediene om at 2016 vil bli varmere. «If you are not terrified by now, it`s because you have paid no attention” sa professor Jeffery Sachs, director of Earth Institute, Columbia University, på en konferanse jeg nylig deltok på i New York. Sachs er regnet for å være blant verdens fremste klimaforskere, og vi kan ikke la være å lytte. Eller handle. Derfor er jeg så uendelig takknemlig for at dere, hver enkelt av dere, uavhengig av stilling eller utdanning har skjønt dette alvorlige budskapet. At vi som organisasjon har tatt inn over oss at det vi gjør som utdanningsinstitusjon er viktig. At det vi gjør på Nordahl Grieg er viktig. Så viktig at vi legges merke til. Vår «insight on education» lyttes til. Og hva snakker vi om? Deling, transperens, ansvar, tillit, bærekraft, teknologi, nasjonalt og globalt ansvar, utdanning i et danningsperspektiv, åpne dører mot verden og fremtiden. Men da må vi også innse at fremtiden er nå. Fremtiden skapes nå. Av oss, av dere.

I Paris holdt nylig FN sitt klimatoppmøte. Kanskje historiens viktigste. Utfordringen ser ut til å være konseptet med å bli enige. Selv når det er jordens videre eksistens som står på spill. Hvert år sendes det ut flere hundre ungdommer fra Nordahl Grieg, som etter all sannsynlighet kommer til å inneha viktig posisjoner i løpet av sitt voksne liv. La oss gi dem holdninger og verdier som hegner om konsensus tross uenighet, som hegner om forståelsen av at det kun er når vi legger til side noen av våre skarpeste uenigheter og ser på hva som er mulig, vi kan løfte sammen. For bare se på hva denne skolen har fått til på 5 år. Fordi vi ser stort på mulighetsrommet. Vi har hørt elever og lærere snakke om fellesskap og deling. I Sør-Afrika og London. I Frankrike og Tyskland, Danmark og Sverige. Her hjemme. Og digitalt.

I mulighetsrommet som er skapt har vi også sett konturene av en ungdomsgruppe på skolen vår som ikke opererer i det mørke nettet. Som ikke setter fyr på asylmottak, eller reiser seg i forsamlinger og velter av seg eder og galle mot slitne mennesker på flukt som endelig har funnet det de trodde var trygghet. Tvert imot har vi kanskje, gjennom Framtidskonferansen, gjennom daglig arbeid med holdninger, gjennom tryggheten som skapes på sykehusskolen, gjennom diskusjoner i klasserommet og utenfor, gjennom vårt nye hjerteteam, gjennom alle våre gjester, at vi utfordres til å mene, skrive, delta, dele, skapt en forståelse av hvor uendelig heldige vi selv er. Og at i demokratiets ånd strekker vi heller ut en hånd enn å slå hånden av de som allerede ligger nede. Noen av resultatene av våre verdier ser vi igjen i innsamling til Røde Kors, av skolens solidaritetskomite, utelukkende drevet av elevene selv.

Og vi ser det under juletreet her i skoletorget. Gavene fra ungdommen selv, til nylig ankomne mennesker på flukt. Forfatteren Nordahl Grieg ga ungdommen et oppdrag, «vern om menneskets verd» sa han. Og ungdommene våre har tatt dette på det største alvor. På Landås asylmottak er det nettopp ankommet mennesker som har vært på flukt i lang tid. Mennesker som oss. Som ønsker seg en trygg pass å bo for seg og sin familie. Som ønsker å høre til en plass. Som ønsker å skrives inn et moderne manntall. Mange av dem fra Syria.

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget».

La oss håpe og be for at det alltid er pass i herberget i Steinsviksveien 430. At det alltid er plass i våre hjerter og i vårt hode. Og at vi aldri glemmer Nordahl Griegs ord til oss i disse urolige tider verden nå er inne i; «edelt er mennesket, jorden er rik, finnes her nød og sult, skyldes det svik. Knus det, i livets navn skal urett falle, solskinn og brød og ånd eies av alle».

Takk for et fantastisk år, takk for at dere handler med dristige hjerter og dristige hjerner, og riktig god jul til dere alle.

Verdens beste

Jeg vet ikke om Osloskolen er verdens beste. Håper i grunnen for ungenes og lærernes skyld at det ikke er sånn, og at det heller aldri blir sånn. For å bli verdens beste i noe i det hele tatt, krever etter som jeg har skjønt, at man gir alt, hele tiden. Bare spør Torkildsen eller Bjørgen eller noen av de som faktisk er verdens beste. Etter eget valg vel og merke.

Nå når Bjørgen er gravid for eksempel. Skal tro om hun vil at ungene hennes skal gjøre på skolen som 8 eller 11-åringer det hun har gjort i idretten for å bli best? Gi alt. Til norsk og matte, engelsk og historie. Gym og krle eller musikk. Tidlig opp, 30 timer i uken med kunnskapstrening, så ekstratrening hver ettermiddag i tillegg. Samt hver helg og ferie. For det er mye det skal trenes på for en blivende verdensmester.

Jeg vet jo ikke svaret selvsagt, men håper hun ville ønsket at ungene skulle leke, synge, tulle og tøyse. La kunnskapstreneren fortelle eventyr, ta dem med i skogen, synge. Og få mulighet til å oppdage en rar blomst på vei hjem fra skolen, hoppe i en sølepytt, glemme tiden, gå til en venn, snope uten lov, besøke bestemor helt uten å tenke på at nå, ja nå ryker sjansen for Oslo kommune til å bli verdens beste skole. Jeg må hjem, hjem og trene.

For hvis ungene ikke ofrer alt, hele tiden for å tilfredsstille det noen tullete voksne har fått for seg, nemlig at Oslo skal vinne VM i beste skole, ja da ryker hele greia. La oss håpe både de profesjonelle trenerne på skolen og de litt mindre profesjonelle hjemme ikke bryr seg det døyt om å bli verdens beste. Heldigvis for Osloskolen ser det ut som noen omsider har lyttet til trenerne.

For en ting er sikkert. Sliter vi ungene totalt ut på skolen blir det neppe mange Torkildsen og Bjørgen i fremtiden. Og jeg synes i grunnen det er helt ok at vi heller har noen verdensmestere som selv har tatt valget om å gi jernet.

Solskinn og brød og ånd eies av alle. Opprørets time.

Muligheten til å være lærende.

Det er den tiden på året igjen. August og skolestart. Forventning til hva dette nye året vil gi av utfordringer, og ikke minst muligheter. Det er den tiden på året vi kjenner litt på alvoret i yrkesvalget vårt. Ansvaret. Det ordentlig store ansvaret. For fremtida. Det vi en gang valgte utdanning og yrke for. Å kunne bety noe for andre. Noe som er større enn oss selv. Å kunne være med å påvirke. Å kunne bidra til at hvert menneske vi møter gjennom vårt skoleliv blir en ressurs i eget og andres liv. At verden blir et litt bedre sted å være for neste generasjon. At vi gjør vårt for å skape et bærekraftig samfunn. Vi vil så mye, med hjertet og hodet. Da må vi som et minimum selv være lærende, som organisasjon. Hvilke muligheter har vi egentlig til det når alt kommer til alt?

Organisatorisk læring er underlagt to fagdisipliner, læring og organisering. Det er vesentlig å forstå sammenhengen mellom disse, og hvordan de gjensidig påvirker hverandre for å forstå organisatorisk læring slik vi kjenner den fra vår egen skolehverdag.

Over tid har vi sett konsekvensen av et kunnskapssyn jeg mener kom til uttrykk i K-06. Da beveget nemlig skolen seg i følge Karseth og Ulstrup Engelsen (2007) i retning av et behavioristisk kunnskaps og læringssyn. Tolker vi kunnskap og læringssynet i K 06 innenfor et slikt behavioristisk paradigme, kan dette synet ses på som «en styrende variabel», (Irgens, 2011) et verdisyn som igjen påvirker organisasjonens handlingsteorier.

Samtidig med innføringen av K 06 valgte Kunnskapsdepartementet å innføre det de kalte et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. Dette systemet måler blant annet fakta på nasjonale prøver eller eksamen i videregående. Hvis vi tolker valget av det som måles som en konsekvens av den styrende variabel, et behavioristisk kunnskapssyn, kan man tenke seg at dette utløser ulike organisatoriske handlingsteorier alt etter hva som blir tillagt validitet i de styrende faktorene. En organisasjon tilpasser seg, gjentar og forsterker de handlingene som gir resultat ut fra hva som måles.

Skolen som organisasjon, består som vi vet av mennesker, og mennesker reagerer, ikke bare med fornuften, men også med følelser, og vi ønsker å lykkes. For å unngå straff og fordeling av skyld, tenderer vi til å gjøre det som skal til for å belønnes. Selv om det kan stride mot vårt eget verdigrunnlag. Særlig om straffen eller belønningen er synlig for mange.

Er så det rådende kunnskapssynet vi er underlagt å jobbe etter i dag i hele tatt forenelig med den gode tanken om å være en lærende organisasjon? Er det forenelig med å skape et bærekraftig samfunn. Åpenhet, kritisk refleksjon, mot og dristighet. Eller leverer vi etter en målstyrt bestilling for å beskytte oss selv? Blir drømmen vi utdannet oss på bakgrunn av for vanskelig å holde fast ved?

Som et minimum oppfordrer jeg til selve grunnpilaren i det å være lærende, nemlig å stille spørsmål ved de grunnleggende forutsetningen, de styrende variablene vi handler på bakgrunn av. Da, og kun da lager vi grobunn for innovasjon og nytenkning (Irgens, 2011). Og er det noen som lurer på om det er viktig i 2015?

Rungede uenighet tåler vi godt. Taushet derimot tåler fremtiden ikke. For våre barns fremtid. Opprørets time er her. For solskinn og brød og ånd, ja det eies av alle.

Godt skoleår og god diskusjon.

Når det igjen blir lov å feile

«Måten vi definerer og prøver å løse problemene på kan være kilden til selve problemet» sa ledelsesteoretikeren og professor emeritus ved Harvard Business School, Chris Argyris i 1991 til Harvard Business Review.

I norsk skole i dag definerer vi problem i høyt tempo, og slenger om oss med billige løsningsforslag uten effekt. Som regel er det eleven som er problemet. For flink og prestasjonsdrevet, og dermed snart psykisk syk, eller for lat og ukonsentrert og etter hvert frafallen. Begge deler prøver man å rette opp med ulike tiltak. Flere helsesøstre, miljøarbeidere, samtalegrupper, eller nye og fikse varianter av alternative skoler for å plukke opp de frafalne. Som tross iherdige reparasjonsforsøk forblir frafalne eller psykisk nedbrutte.

Hva om kilden til selve problemet ligger nettopp i politikernes aversjon mot å gå innover for å definere årsak, til systemet selv, heller enn utover til eleven. Hva om løsningen ikke er flere tiltak?

For hvordan i all verden skal vi kunne leve opp til skolens formålsparagraf når en stor del av ungdommene våre står helt på utsiden? Hvordan skal vi klare å bidra til et nyskapende, kreativt og omstillingsdyktig Norge når skolen gjennom sin klokketro på prestasjonsmålinger bygger opp under et av menneskets dårligste egenskaper; frykten for å ikke ha kontroll. På livet, på skolen, karakterer eller kropp, på vennskap eller fritid. Frykten som gjør at elevene skjuler feil, og fremhever suksess. For ikke å føle seg sårbare, mislykket eller inkompetente. Frykten som gjør at de «flinke» aldri stiller spørsmål utenfor boksen i frykt for å feile, og som driver elever som mister kontroll til utenforskap.

Hva om vi omdefinerer problemet og dermed kanskje finner løsningen? Hva med å oppheve absolutt all måling av prestasjoner. Hiv det på bosset. Ikke har det virket før, så hvorfor i all verden skal vi fortsette med det? Gi barndommen tilbake til barna. La ungdom være ungdom. Hva med å gjøre skolene om til et klekkeri for debatt, tvil og utfordringer. Hva med at barn og ungdom får speile seg i det som ikke er perfekt, et sted for rare spørsmål og kritiske diskusjoner. Hva med å lære de flinke til å tørre å feile, og la de som tenker på tvers og er urolige i kropp og sjel, få stille sine spørsmål høyt i omgivelser der det tåles. Gjør skolene om til «maker-spaces» og  innfør «play-time» for alle. La barn og ungdom lære og jobbe ulikt, men sammen. Det er bare da vi som samfunnsaktør kan bidra til å redde verden. Da blir skolen viktig igjen, og mennesker blir modige, tør å utfordre seg selv og andre og lærer å lære av sine feil.

Fordi det igjen blir lov å feile.

Med fare for å lykkes

Vi er inne i en urolig tid vi som jobber i skolen. Store linjer forvitrer i små detaljer. Både lokale og nasjonale politikere har gått seg bort i petimeterdiskusjoner. Derfor må vi som jobber «på gulvet» høyt og tydelig minne hverandre på det store prosjektet, og stille de store spørsmålene. De som har betydning for mennesker og ikke bare budsjett. De som har betydning for fremtiden. Der man tidligere snakket om skolens mandat har språkdrakten endret seg til skolens oppdrag. Jeg lurer på om det er i denne distinksjonen mellom mandat og oppdrag vi har gått oss vill i skogen uten å se trærne. Her ligger kjernen til en stadig konflikt mellom «fotfolket» og de som leder oss, og som vi har sett litt over tid nå. Men det er også her vi har muligheten til å finne løsningen.

På 60 tallet var forståelsen i skolesamfunnet helt klart at man var gitt et samfunnsmandat for å bidra til verdioverføring fra en generasjon til den neste. Læreren hadde tillit og var i stand til å tolke og vurdere selv. Vi var en homogen nasjon, noe Opplæringslovens § 1-1, også kalt formålsparagrafen, var et tydelig speil på. «Læreren skal i samarbeid og forståelse med hjemmet hjelpe til med å gi barnet en kristen og moralsk oppdragelse». Alle var innforstått med tolkningen av kristen og moralsk oppdragelse. Verden var enkel og samfunnet hadde tillit til at læreren selv kunne forvalte mandatet.

I 2014 er ikke nasjonen like homogen lenger. Formålsparagrafen er likevel et speil. Og vi skal, akkurat som på 60 og 70 tallet, jobbe i samarbeid og forståelse med hjemmet, men ikke for å gi kristen og moralsk oppdragelse. Vi skal «åpne dører mot verden og fremtiden og gi historisk og kulturell innsikt og forankring». Forskjellen er at læreren ikke lenger opplever at han har mandat til å tolke dette sammen med sine kollegaer innenfor og utenfor skolen. Verden er ikke like enkel, og mandatet ser nå ut til å være omgjort til et oppdrag fra noen som vet bedre. Et oppdrag der det forventes umiddelbare målbare resultat. Et oppdrag uten tillit hverken nedover eller oppover. En høyt utdannet lærer har ikke tillit til at byråkratiet eller politikere vet best, og politikere eller byråkratiet ser ikke ut til å ha tillit til at læreren forstår, eller i stand til å tolke verden bedre enn de er selv.

Når tusenvis av lærere tidligere i år var i streik var det ikke bare for arbeidstid eller lønn, selv om jeg ikke på noen måte skal si at det ikke var svært vesentlig. De var også i streik for alt det som er blitt borte. De streiket på vegne av barna våre, fremtiden, og ikke bare seg selv og sitt. De streiket for det store prosjektet, samfunnsmandatet. For muligheten til å gjøre sitt slik at utdanning fortsatt skal være for alle, fortsatt skal føre til sosial utjevning og gi verdiøkning for den enkelte og for samfunnet. For at utdanning skal åpne dører mot en ny, global og bærekraftig fremtid.

Ideen om at et slikt storslått samfunnsprosjektet kan løses gjennom enkle målbare oppdrag gitt fra politisk nivå og nedover i systemet må parkeres. Jeg sier som Sven Mollekleiv; det er ikke mulig å redde verden uten «TRUST», på alle nivå. Vi må ta dette innover oss. Politikerne må ta det innover seg. Skolen må gis tilbake sitt samfunnsmandat slik at vi på nytt kan være med å forme fremtiden. Og så må vi ikke fortsette å gå oss oss bort i detaljer og petimeterdiskusjoner. Sammen må vi ta ansvar. For det store prosjektet. For å forme mandatet. Det betyr ikke at vi skal tilbake til det som engang var. Det betyr at vi skal skape noe for fremtiden. En fremtid der vi samarbeider og tilliten gjenreises. Det verste som kan skje er at vi lykkes.