Skoleledelse mellom politikk og forskning

Krav og forventninger til skoleledelse har vært, og er enda sterkt divergerende. Politiske dokument som f. eks Stortingsmelding nr. 30 (2003-2004) lansete begrepet «Den kraftfulle leder». En tøff rektor som skulle lede skolen mot gitte reslutatmål og underlegges streng kvalitetskontroll. Dette kan lett tolkes inn i en linjær rasjonell handlingsmodell. Ledelse i betydningen styring. Styring mot kvantitativt målbare størrelser ved bruk av mest mulig effektive midler. De fleste ledere vet forhåpentligvis at å skape resultater handler om mye, mye mer en dette. Og at slike størrelser bare sier noe om det som måles når det blir målt. Resultatkvalitet. Dette er viktig, men ikke viktig nok. I alle fall ikke i skolen. Man må likevel se tenkningen inn i en forståelse av statens forvaltningspolitikk som de siste 20-25 årene som har hatt en helling mot reformbevegelsen NPM, der det legges særlig vekt på profesjonell ledelse, mål og resultatstyring og kostnadsanalyser.

Godt var det derfor at man allerede i neste Stortingsmelding, nr. 31 (2007-2008) konkluderte med at nå skulle skolen ledes som en lærende organisasjon. Den er, som de fleste av oss vet, ikke preget av å være linjær og krever en helt annen type ledelse. Lederen i en lærende organisasjon er opptatt av det systemiske heller enn det linjære; kompleksiteten, visjonene og det å bemyndige sine medarbeidere. Relasjonen mellom menneskene i organsiasjonen fremheves. Og den er svært sjelden verken linjær og særlig rasjonell. Heldigvis. Vi har beveget oss forsiktig i retning av prosesskvalitet. Men bare veldig forsiktig. For selv om ulike politiske dokument vektlegger skolelederens betydning for utvikling, er det ikke like entydig fra forskningsfeltet. Professor John Hatties meta-analyse «Visible learning» (2009) som vi etterhvert enten elsker eller hater, fremhever læreren, og ikke lederen som vesentlig for elevens læring. Og da kan det vel være det samme kanskje?

Fo hvem eller hva skal vi tro på, og hva skal vi gjøre vi som leder skoler? Et alternativ er jo selvsagt å tenke selv. I tillegg kan vi lytte til professor Dylan William, assisterende direktør og professor ved Institute of Education, University of London. Han sa i et foredrag hos Utdanningsdirektoratet den 17.03.2010, at en leders oppgave er å skape klima for forbedring der lærerne holder hverandre gjensidig ansvarlige for å handle seg til en ny måte å jobbe på. Her ligger slik jeg ser det mulighetsrommet for å utvikle en lærende organisasjon. Mulighetsrommet mellom politikk og forsknig. Den relasjonelt orienterte leder vil utfordre målstyringen. Utfordre kravet om at man skal rangere sine mål utfra det best mulig oppnåelige. Ufordre at man kun skal forvalte mål, ikke bidra til å skape dem. Være bevisste på at man ikke forvitrer i endimensjonal tenkning og meningsløse diskusjoner der resultetat blir stillstand i stedet for utvikling. Som skoleledere kan vi velge oss læreren som vårt viktigste «virkemiddel». Vi kan sørge for at muligheten for å handle seg til en ny måte å tenke på er tilstede i en dynamisk organisasjon. En skoleledelse som er opptatt av å søke kreative og innovative løsninger på skolens og fremtidens utfordringer klarer fint å lede i aksen mellom politikk og forskning. Det er til og med ganske gøy!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s