Å lære i lag, heldigvis en utfordrende disiplin

Peter Senge (2004) hevder at å lære sammen en svært utfordrende disiplin. Så også for oss ledere. Argyris går enda litt lenger, og sier at de fleste lederteam rett og slett bryter sammen under press, og at dersom man skal ha en mulighet til å lykkes, må både teamet og organisasjon forøvrig finne ut hvordan man skal vekke til live menneskers motivasjon og fremme deres evne til å lære på alle nivå i organisasjonen. Innføringen av digital læring og tenkning i skolen kan i sannhet være et slikt press. Det har både jeg som rektor, mine medledere, lærere og elever fått erfare. Hvordan skal man tåle å stå i et slikt press? Oppskriften er vel like enkel som den er vanskelig. Fellesskapet. Det bærer oss gjennom det som er vanskelig, og gir oss uendelig oppturer når vi lykkes med det vi tror på. Man da må man vite noe om hvordan man utvikler et sunt og bærekraftig felleskap. Hvordan man lærer dette sammen.

Læring på alle nivå, og det å lære sammen, sier Olga Dyste (1999) er fellestrekket i sosiokulturell tenkning. Konstruksjon av kunnskap gjennom praktisk aktivitet som innebærer sosial samhandling, er i følge Dyste (1999) en forutsetning for læring. Arild Raaheim, professor på UiB understreker dette ved å fremheve det invididuelle perspektivet i fellesskapet, vi motiveres av eierskap til det vi skal holde på med til daglig, den praktiske aktiviteten og utfordringene det gir oss, mestringen vi opplever og ikke minst tilbakemelding vi får fra våre omgivelser. Den sosiale samhandlingen som gir individet en forståelse av at «jeg er en del av løsningen, jeg har inflytelse» for av vi skal lykkes.

Hvis vi velger å tro på teorier om at samhandling øker læring, og at læring forutsetter samhandling, må vi som ledere jobbe langs to akser. Den individuelle, og på organisasjonsnivå. På organisasjonsnivå er det vesentlig at man har etablert noen stukturer, verdier og relasjoner som rammer inn og definerer organisasjon. Hos oss på Nordahl Grieg vgs har vi feks visjonen «Dristige hjerner i samspill». I tillegg har vi definert vårt læringssyn som sosiokulturelt. Vi jobber dermed systematisk med samarbeid, vi tror at innovasjon og nytenkning bidrar til et utfordrende læringsmiljø og handler deretter, og vi vil hverandre vel. At vi har definert dette, betyr ikke at vi alltid lykkes, men at vi jobber for å få det til og tør å stole på hverandre. På individnivå må vi derfor sørge for at menneskene i organisasjonen møtes med respekt, at de får et nært eierforhold til det de holder på med til daglig, og møter noen utfordringer som pirker litt i komfortsonen. Hver enkelt må oppleve mestring og få positive tilbakemeldinger på egen innsats, både fra kollegaer, sine nærmeste ledere og fra meg som rektor.

Når vi som ledelse av og til er under et visst press bryter vi altså ikke sammen, fordi vi over tid har arbeidet systematisk med fellesskapet, arbeidet med å synliggjøre at det vi som ledere gjør henger sammen med, og er gjensidig avhengig av det som forøvrig skjer i organisasjonen. Vi har arbeidet for at alle de ulike systemene og enkeltmennenske som en organisasjon består av, opplever at nettopp det å lære sammen gir motivasjon til å drive seg selv og organisasjonen videre sammen. At det vi står for og mener er noe vi har felles. Som ledere må vi derfor være være troverdige, dristige og snille. Og ikke minst må vi må tåle kontradiksjoner, og håpe på ekspansive transformasjoner som hele tiden fører organsiasjonen og individet videre. Vi må bidra til å skape en organisasjon som tåler konstruktiv uenighet, og vi må si ja nærmest til hvert eneste forslag som kommer fra tilsatte som på et eller annet nivå ønsker å være dristige, samarbeide eller utfordre sin egen og organisasjonens komfortsone. Vi må tro på våre medarbeidere for at de skal tro på oss.

Nylig hadde vi to unge lærere, Vegard Relling og Aleksander Husøy, som nettopp ønsket dette. De la frem for meg et forslag om å bruke spill i undervisningen i flere fag. Dette er fremdeles relativt kontroversielt og lite brukt, men her hadde jeg altså to unge høyt utdanna menn med spillkompetansen i ryggmargen, som på et solid faglig grunnlag ville prøve noe nytt. Selvsagt fikk de ja. Kort tid etter var oppstarten et faktum, og i løpet av nesten like kort tid hadde lærerne delt sine erfaringer via blogg og en egen FB-side. Og før jeg visste ordet av det var det spill både i fysikk og norsk av andre lærere med annen fagbakgrunn, men med samme interesse for spill. Så var det aviser, radio, IKT- senteret, NKUL, BI og for ikke å snakke om BETT, som ønsket seg deling for å lære. Samtidig måtte jeg som rektor, og andre ledere være klar over at vi også kunne risikere negativ omtale, eller at det ble rettet ulike kritiske spørsmål til våre valg. Og det tåler vi fordi vi gjør dette sammen.

Og fordi vi har en felles visjon, vi tror på felles verdier, tror på å være modige, snille og på den enorme merverdien vi skaper gjennom samarbeid og deling. På individnivå, i organsiasjonen og kanskje til og med på nasjonalt og av og til internasjonalt nivå. Av og til lykkes vi, andre ganger ikke. Men vi tør å prøve, og vi står sammen om det vi tror på.

Tirsdag reiser jeg sammen med fagleder Margreta Tveisme til Paris hvor vi er invitert til å delta på et seminar i regi av UNESCO med tema som «New Millennium Learners» og «The networked society and education». Jeg er ikke invitert dit fordi jeg er så flink i verken det ene eller det andre, men fordi jeg er en del av et fellesskap som tror på at vi er på sporet av noe. Både når det gjelder samarbeid og teknologi.

Denne gangen er det jeg som skal representere. På BETT i London er det elevene, sammen med Aleksander og Vegard, og på NKUL i Trondheim er det andre lærere om representerer Nordahl Grieg. Lærere fra NGV representerer skolen i utallige sammenhenger, holder foredrag og inviterer inn gjester, enten det er gamle og syke, barnehagebarn eller fremdragende forskere og politikere. Vi støtter hverandre når det er vanskelig, men vi feirer enda mer når vi får noe til. Vi lærer i lag, og heldigvis er det utfordrende!

Advertisements

One thought on “Å lære i lag, heldigvis en utfordrende disiplin

  1. Interessant lesing, kjekt å høre at dere satser på «dristige» opplegg! Det er det som bringer skolenorge fremover.

    En annen ting: Jeg jobber for tiden med et prosjekt om PLN (personlige læringsnettverk) og ser relasjonen til det du skriver særlig i første halvdel. Det burde etter min mening gå an å legge opp til bruk av personlige læringsnettverk for hver enkelt hvor for eksempel (men ikke utelukkende) ulike sosiale medier kan være sentrale verktøy i læringen. De nettverkene en får gjennom Twitter og blogg burde gi nyttig input for samarbeid og læring, ikke bare med kollegaer (og elever) en møter fysisk hver dag, men med potensielt hele verden. Her er det mye arbeid igjen, men feltet er interessant og jeg likte spesielt det du skrev om Raaheim som sier at vi kan motiveres av eierskap, mestring og ikke minst tilbakemelding fra andre. Det jeg liker med sosiale medier er at tilbakemeldingen kommer veldig raskt, og bredt, og kan inneholde veldig mye konstruktivt. Jeg tror et bevisst forhold til PLN kan spille en rolle i utdanning på alle nivåer fremover, men særlig blant lærere.

    Lykke til med presentasjonen deres!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s