Det er den draumen

I dagens VG presenterte Røe Isaksen sine tanker om norsk skole. Det handlet mye om forbud og straff. Godt lederskap er vesentlig sies det, for å skape innovasjon og drive frem ønsket utvikling. Innovasjon handler om muligheter. Straff handler om begrensninger. Norsk ungdom trenger å straffes mener vår minister. Norsk skole trenger å strammes opp. Slik skal landet bygges. Man tukter fremdeles dem man elsker i Kunnskapsdepartementet. Det er bare det at ungdom i dag er, i følge Ungdata 2014 som nylig ble publisert, langt bedre enn sitt rykte. De er snille og greie og trives til og med sammen med sine foreldre. Vi vet også at de trives med sine lærere, og i tillegg jobber vi oss sakte men sikkert oppover på Pisa-statistikkene (for de som synes det er viktig).

Denne uken er det både skolestart og streik. Som rektor kunne jeg trengt motivasjon og inspirasjon av Kunnskapsministeren. Noen ord som fikk meg til å gå i gang med et nytt arbeidsår med stolthet, som hadde tillit til meg, som løftet meg og inspirerte meg. Som oppfordret til nytenkning og innovasjon. Som sa høyt og tydelig at det finnes ingen begrensninger, bare muligheter. I stedet fikk jeg et oppslag i VG som tvert i mot gjorde meg deprimert og lei. Jeg trodde at den tiden da lærere eller rektor skulle fryktes var forbi. I et øyeblikk under valget trodde jeg til og med at læreren var viktig, og at byråkratiseringen skulle reduseres.

Kanskje ble flere enn jeg lei meg og litt deppa. Derfor har jeg lyst å dele mine drømmer og visjoner om skolen, og tanker om utviklingen fra nittitallet og frem til i dag slik jeg ser det.

“Det er den draumen, sier Olav H Hauge til oss, at me ein morgonstund skal sigla inn på ein våg me ikkje har visst um».

Og det er der, i drømmen, at inspirasjonen til å skape fremtiden ligger. En fremtid som gir barn og ungdom troen på at de kan seile inn på sin våg. Sin fremtid. Vår fremtid. For det er nettopp her, i kraften av å kunne inspirere andre at den gode læreren og den gode skolelederen leter etter nøkler til en bærekraftig fremtid, sammen med ungdommene.

Hver dag når jeg som rektor går på jobb tenker jeg på hvordan jeg i dag kan inkludere, utfordre, bidra, smile, være åpen og lyttende, og en passe dose gal. Jeg ønsker å bidra med en visjon om at skolen skal være et mulighetsrom der barn og ungdom med sine sterke og mindre sterke sider, trygt kan klatre i stillas bygd av kjærlighet, tålmodighet og utfordringer, mens de fyller ryggsekken og blir robuste, modige, og tør å stille de store og vanskelige spørsmålene som gir Norge og verden en bærekraftig fremtid. En skole der læreren er viktig, lyttes til og er en aktiv ressursperson. En skole som ledes gjennom fellesskapet. En skole som skaper og betyr noe utover seg selv. En skole som belønner og løfter.

Når Gudmund Hernes tidlig på nittitallet innførte den generelle del av læreplanen sendte han et viktig signal om en ønsket samfunnsutvikling. En utvikling med det skapende og reflekterende menneske i sentrum. Jon Lilletun understreket dette i Stortingsmeldingen «Mot rikare mål» (1998-99). Samtidig kan vi i denne meldingen se noe som gir oss et frempek mot vår egen tid. Vi er ikke lengre å betrakte som en selvstendig og uavhengig skolenasjon. Det pekes mot hva OECD allerede på 80-tallet mente om norsk skole, om manglende kunnskap om hva norske elever kan, utover å være skapende og reflekterende. Som jo heller ikke den gang så lett lot seg tallfeste og måle. Lilletun sa derfor i svært forsiktige ordelag at det var nødvendig med et system for å finne ut hvor norsk skole står. Men at dette under ingen omstendighet måtte føre til rangering, byråkratisering, eller på noen måte begrense det han kalte «rom for nyskapningsarbeid og det å prøve ut utradisjonelle metoder».

Jeg tror Lilletun skjønte hvilket tog han satt norsk skole på, og gjorde det han kunne for å få oss til å forstå at vi måtte holde igjen, holde på kunnskapen fra annerledeslandet, holde på det norske, det frie, det rebelske, det skapende før de andre krefter kom og tok oss. Så fikk vi Giske og Clemet, toget gikk fortere og fortere, vi fikk Pisa, NPM i en norsk ekstremvariant og Jon Lilletun døde. Med det kom et paradigmeskrifte i norsk utdanningspolitikk fra fellesskap til individfokus. Fra å holde dannelsen og det skapende og utøvende menneske høyt, til å tallfeste og måle utdanning, heller enn danning.

Mulighetene til å sigla inn på en våg med «rom for nyskapning» som Lilletun kalte det, oppleves som trange i dag. Tallfesting og rangering gir heller ikke store muligheter for å ta i bruk utradisjonelle metoder. Vi gjør som vi må, øver oss i å bli gode i det vi måles på. For målene er gitt, elevene pugger og testes. Hvordan skal vi dyrke rebellene og de som er annerledes? Dagens nordsjødykkere. De som ikke kan måles eller målbindes, som tar sjanser vi andre knapt nok klarer å forestille oss. De som klatret i master eller oppdaget nytt land. I dag har de diagnoser og blir utredet. Og jeg må bruke tiden min til å fortelle læreren at de må observere, korrigere, rapportere, fortelle mor og far at de har en sønn som må temmes, dempes eller en datter som må snakke mer, tenke mindre.

Blir rommene for trange, lider nemlig nyskapningen, motet svikter og vi blir en nasjon uten visjoner, uten drømmer. Innovasjonskraften, det skapende og reflekterende mennesket som Norge og verden sårt trenger for å skape en bærekraftig fremtid kan ikke måles i tall, og teller derfor ikke lenger. For store tanker og grensesprengende handlinger krever passe med galskap, det krever tid og tålmodighet, rom til samarbeid og deling, diskusjoner og refleksjoner. Modige mennesker. Dristige mennesker. Med muligheter til å feile. I dag er det en enormt krevende øvelse å feile i skolen. Nå alle konkurrerer med hverandre vet vi at noen taper, noen faller og mange lider. Det skapende mennesket er ikke viktig. Vi har ikke tid til «den draumen», vi har ikke tid til å reflektere. Vi må øve på det som kan måles.

Men hvem vil vel bare være forbrukere, konsumenter av allerede oppgåtte målstier. Reprodusenter av en tallfestet målstyring man ikke helt tror på. Vi vil ha rent vann, ren luft. Vi vil produsere og skape verdier som går utover oss selv. Vi vil være bærekraftige. Vi vil være relevante, kreative og grensesprengende. Slik at barn og ungdom kan vokse og blomstre gjennom sin egen lange oppdagelsesferd gjennom livet, sammen med venner, sammen med familie, sammen med lærere, foreldre og medelever i et tempo og med en mulighet som gjør dem rustet til selve livet. Som rektor vil jeg ha lærere som snakker høyt, som protesterer og diskuterer. Som bringer med seg nye tanker, som stiller spørsmål og som tør å feile. Jeg ønsker meg elever som kjenner seg verdifulle, viktige og levende. Jeg vil at skolen skal være relevant, skapende, innovativ. Fremtiden er vårt felles ansvar. Jeg vil ikke reduseres til en man blir «sendt til». Jeg vil ikke ha lærerne som er voktere av strengere disiplin. Jeg vil ikke ha elever som møtes med mistenksomhet. Jeg vil ha en skole som styres av verdier. Ikke vås.

Det er den draumen, at me ein morgonstund skal sigla inn på ein våg me ikkje har visst um.

Advertisements

19 thoughts on “Det er den draumen

  1. Det gjør igrunnen utrolig godt å lese bloggen din. Jeg kjenner personlig på den inspirasjonen som du etterlyser fra vår kjære kunnskapsminister. Takk for strålende blogginnlegg.

  2. Flott som festtale, men også ganske virkelighetsfornektende. Det er sikkert flere grunner til at 30 – 40% av nyansatte lærere slutter innen fem år og til at de godt voksne går av lenge før de er 67, og til at lærere er overrepresenterte blant pasienter med psykisk slitasje. Men noen av grunnene er nok uroen og elevfriheten som trolig har fått utvikle seg for langt. Det er alvorlig, som Karl Erik Kval skriver i sin viktige bok, Det store skolesviket, at 30 – 40% av ellers hyggelige og sympatiske elever ikke gidder å møte opp i tide eller skulker store deler av året. Ja, jeg vet at en del nå straks kommer på banen og mener at elevene ikke møter fordi skolen/læreren ikke er interessant og inspirerende nok. Og det er de knapt, om de skal konkurrere med den proffe underholdning elevene er vant med på øye og øre nær sagt døgnet rundt – til dels også på skolen. Men skole og seinere jobb består også av rutiner og mindre spennende oppgaver, som den oppvoksende slekt kanskje burde lære å venne seg til også i skolen? Det er i tillegg alvorlig at bare i Oslo blir hver skoledag ifølge hovedvernombudet en lærer så hardt skadd av elevvold at vedkommende må sykemeldes. Minst like alvorlig er at skolens satsing på Ansvar for egen læring og demontering av rammer og regler særlig rammer elever som har lav selvdisiplin og lite «skolegunstig» hjemmebakgrunn. Tidligere forsøkte skolen med en smule regler og rammer å kompensere for dette. Nå som dette i stor grad er borte, har forskjellsutviklingen mellom de godt og dårlig presterende i norsk skole økt, både mellom dem fra såkalt skolegunstig bakgrunn og dem fra mindre skolegunstig og mellom jenter (med genetisk(?) eller kulturelt betinget(?) mer selvdisiplin og gutter. Jeg tror nok ønsket om noe innstramming – og det er snakk om ganske beskjedne tiltak – deles av flere enn Røe Isaksens partifeller. De burde heller ikke være uinteressante for folk som ønsker å bremse forskjellsutviklingen i norsk skole.
    Så bør en beskjeden innstramming av fraværsreglene, ganske forsiktige tiltak mot forseintkomming og begrensning av mobiltelefonbruk i undervisningstida nødvendigvis ses på som eksempler på at «lærere eller rektor skulle fryktes». Blir elevene hindret i å «seile inn på sin våg» om de blir bedt om å legge bort mobiltelefonen eller kutte ut facebook i timen? Kan ikke en skole både «belønne» og «løfte» selv med en noe mer markert innsats- og atferdferdskultur? Blir det «reflekterende menneske» umuliggjort om det blir klarere oppfordret til å møte på skolen i tide? Vil rommene bli for trange, nyskapningen lide, motet svikte og vi bli en nasjon uten visjoner om vi prøver å gjenskape en skolekultur uten for mye unnaluring og elevbestemte sysler i timene?

  3. Bjørn: Jeg ser ikke heilt motsetningen mellom ditt innlegg og den fabelaktige måten denne skolelederen klarer å formidle fokus på det som er viktig. Jeg skjønner hva du sier, Bjørn; vi må ha regler i en skole som har tatt en så stor del av barna våre – både i timer per dag, og i år av et liv – at den er et samfunn i samfunnet. Det er klart vi må ha regler, det er klart regelbrudd må ha konsekvenser. Spørsmålet, det som er spesielt viktig akkurat nå, er om det er reglene som er viktigst. Ministeren over KUNNSKAP (herlighet!) i dette landet uttaler seg ikke om den flotte ungdommen vi møter hver dag. Han uttaler seg ikke om hvor veien går i det hele tatt, kunnskap og kunnskapsformidling er ikke hans domene, ser det ut til. NÅR han i det hele tatt blir hørt, så snakker han om regler, om rammer, om begrensninger…

    Tusen takk, fine rektor, for at du bidrar til å minne oss alle på hvorfor vi gjør dette, hver dag, hvorfor vi liker denne jobben, disse flotte, kule, kloke, morsomme, lærevillige elevene vi møter hver eneste deg!

    Hilsen streikeklar lærer som gleder seg til å møte elevene i morgen.

    • I tillegg, selvfølgelig, til at implikasjonene ved å søke et samfunn som styres og reguleres og rammes inn i så stor grad bidrar til at institusjoner som … tja, KS for eksempel… i neste instans vil måle, regulere og regelstyre lærere, siden skoleledere… Er det reglene som skaper skolen? Er reglene viktigere enn læringen? Er det virkelig sant at vi MÅ ha størst fokus på reglene for å oppnå god læring? Skal vi virkelig stappes inn i samme form alle sammen og være julemenn som julemenn før oss og julemenn etter oss, eller er det sant som rektoren forfekter at vi må lete etter det unike, at det er ønskelig med et og annet juletroll, julepinnsvin og julehelikopter -eller hva med en påskehare? 😉 Jeg tuller, men jeg sier noe viktig samtidig.

  4. Takk for et meget lesvedig og tankevekkende blogg-innlegg,Lin! Jeg blir så glad hver gang skolelederee peker på den grunnleggende plattformen vi skal utvikle eleven/skolen og samfunnet på – Generell del av læreplanen.

    «Jeg vil ha en skole som styres av verdier.» skriver du. Nettopp. Slik helst alle organisasjoner bør tufte sin virksomhet på. Da tåler bygget stormkastene, grunnmuren er solid og reisverket er festet forsvarlig. Dessverre er altfor mange organisasjoner – også skoler – tuftet på et heller svakt fundament. Det er ikke avklart hvilke verdier som ligger i bunnen, og praksis blir ulik på vesentlige områder hvor den kun skaper forvirring og utrygghet blant elevene. Noen viser tillit til elevene, andre kontrollerer – innenfor samme skole. Å bygge grunnmuren er et fellesansvar. Derfor er det helt nødvendig slik forskning viser har effekt; å utvikle en vi-skole.

    Det kreves pedagogisk analyse gjort i fellesskap. Og en kollektiv forståelse av hvilken praksis vi-skolens verdier krever. «Gammel vane er vond å vende» heter et gammelt ordtak. Ja, men det må aldri bli et hinder for å gjøre noe annerledes – endre det som ikke virker, og fremme det som skaper bedre mestring og læring for voksne mennesker i tidlig fase.
    Du skriver: «For store tanker og grensesprengende handlinger krever passe med galskap, det krever tid og tålmodighet, rom til samarbeid og deling, diskusjoner og refleksjoner.»
    Tiltredes! Jeg kan kke være mer enig 🙂

  5. Jeg er selvfølgelig også motstander av det avtaleverket KS ønsker, men jeg kan ikke se at Røe Isaksens forsiktige forsøk på innstramminger av frammøtereglementet og bruken av mobiltelefon truer de vakkert beskrevne utviklingstrekk hos elevene rektor Holvik hyller. Kanskje snarere tvert imot? Sånn sett opplever jeg hennes i og for seg nydelige innlegg litt som å skyte spurver med kanoner. For Røe Isaksen har en ganske stor lærermasse bak seg og ikke bare fra Høyre (et parti jeg aldri har stemt på, så det er sagt) + forskere som Thomas Nordahl. De punktene jeg pekte på ovenfor, store lærerrektrutteringsproblemer og uønskete forskjellsutviklinger, kan vanskelig ses på som isolert fra uroen og grenseløsheten i mange klasserom.
    Siden denne tråden har bakgrunn i årets konflikt, kunne det vært interessant å få vite litt om rektor Holviks syn på et kanskje vel så stort problem: Hva mener hun om den situasjonen UDFs rektormedlemmer etter hvert har kommet i overfor flertallsmedlemmene, lærerne? Er det greit at rektormedlemmene, slik UDFs ledelse gikk med på før sommerferien, skulle få større styringsrett, lærerne bindes opp mer på skolen og vikartimer betales dårligere enn før, slik at rektorene faktisk skulle hjelpe arbeidsgiver med å spare penger på lærermedlemmenes bekostning?
    Skulle det være ytterligere interesse for mine synspunkter på skole, viser jeg til hørespillet UTEN DEKNING, som kan lyttes til på NRKs nettside: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/792794/
    og kronikker og innspill om skole på min hjemmeside: http://home.online.no/~bjoe-od/index.cfm

  6. Jeg har jobbet på både studiespesialiserende og yrkesfag, og må påpeke at forskjellen mellom de to kan være enorm. Og forskjellen mellom det som er tilfelle for en skole hvor opptakskravene er høye (Nordahl Grieg), og det som er realiteten på en skole hvor mange elever allerede første skoledag er skolelei, må ikke ignoreres. Jeg er egentlig enig i det rektoren sier her, men kun under visse forutsetninger. Å snakke om «Skolen» er dårlig begrepsbruk for å diskutere de utfordringene vi står ovenfor i utdanningssammenheng, for begrepet «skolen» favner for vidt. Det som er et godt eller nødvendig virkemiddel på yrkesfag eller ungdomsskole, kan virke nedbrytende på en annen del av «skolen» f.eks. barneskole eller studiespesialiserende. Det som er et godt reglement på en skole i én bydel kan lett være en flopp på en skole i en annen. Jeg tror «kunnskaps»-ministeren og Udir og andre ikke helt har skjønt at når man maler med bred pensel så får man aldri den nøyaktigheten og detaljforståelsen som kreves for å tilpasse reglene etter landskapet. Rektorens svar, som forøvrig jeg er helt enig i hvis utgangspunktet er studiespesialiserende, passer ikke nødvendigvis like godt om man har en klasse som setter liten verdi på utdannelse generelt, noe som er tilfelle utenfor studspes og skoler med høye inntakskrav. Jeg syns skolene burde ha mye større frihet til å selv utvikle og implementere reglement etter behov og ønske, til å selv si «Vi vil ha gjensitting fordi det er noe vi mener er et godt virkemiddel for oss». Ikke få det prakket på oss fra oven som en løsning som urealistisk tenkt skal passe alle. Slik det er nå spør lærerne myndighetene om ulike retningslinjer avhengig av hvilken situasjon de er i, og Udir og departement vingler da litt fram og tilbake fordi de får forskjellige innspill fra «skolen». Noen skoler har store problemer med adferd og oppmøte, mens andre skoler opplever at elever er så pliktoppfyllende at de sliter seg ut. Landskapet er ulikt rundt om i landet på mer enn én måte. Å ringe oppover i byråkratiet hver gang man har behov for en endring er dårlig organisering fordi det vil for det første være ineffektivt, men også fordi de høyere instansene må tenke helhetlig og da vanne ut endringene for at de skal passe bedre på alle steder. La rektorer og lærere samarbeide om å utarbeide hvilke tiltak og regler skolen har behov for, så vil vi fort se at skolene (mrk.flertallsbruk) kan være dynamiske og tilpasningsdyktige ut fra sine behov og forutsetninger.

  7. John T. mener man ikke kan ha felles regler for frammøte og atferd fordi elevmaterialet er så ulikt fra et skoleslag til et annet og fra et skolemiljø til et annet. Jeg vil hevde at den lokale tilpasning man etter hvert har lagt seg på, nettopp er grunnen til at det hele etter hvert har flytt så ut at det har nødvendiggjort den smule innstramminger Røe Isaksen nå bebuder, for i dag er det ikke bare de ytre forholdene (skoletype, skolemiljø) man lar spille inn. Like mye betyr de personlige preferanser den enkelte skoles ledere og lærere har lagt seg på. Da kan forskjellene på tolkningene av elevenes framøte- og atferdspraksis fort bli større enn kanskje godt er? Litt pussig er det også at reglene skal være flytende og lokalt bestemt for elever som i hovedsak er umyndige, med ennå ikke helt utviklet hjernekapasitet til å vurdere egne valg, mens universiteter og høyskoler for myndige har helt andre og tydelige krav både til frammøte og innleveringer med like tydelige konsekvenser om ikke regelverket blir fulgt. Kan det ha sammenheng med at studieklientellet har hatt det for fritt i tidligere skolegang?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s