Når det igjen blir lov å feile

«Måten vi definerer og prøver å løse problemene på kan være kilden til selve problemet» sa ledelsesteoretikeren og professor emeritus ved Harvard Business School, Chris Argyris i 1991 til Harvard Business Review.

I norsk skole i dag definerer vi problem i høyt tempo, og slenger om oss med billige løsningsforslag uten effekt. Som regel er det eleven som er problemet. For flink og prestasjonsdrevet, og dermed snart psykisk syk, eller for lat og ukonsentrert og etter hvert frafallen. Begge deler prøver man å rette opp med ulike tiltak. Flere helsesøstre, miljøarbeidere, samtalegrupper, eller nye og fikse varianter av alternative skoler for å plukke opp de frafalne. Som tross iherdige reparasjonsforsøk forblir frafalne eller psykisk nedbrutte.

Hva om kilden til selve problemet ligger nettopp i politikernes aversjon mot å gå innover for å definere årsak, til systemet selv, heller enn utover til eleven. Hva om løsningen ikke er flere tiltak?

For hvordan i all verden skal vi kunne leve opp til skolens formålsparagraf når en stor del av ungdommene våre står helt på utsiden? Hvordan skal vi klare å bidra til et nyskapende, kreativt og omstillingsdyktig Norge når skolen gjennom sin klokketro på prestasjonsmålinger bygger opp under et av menneskets dårligste egenskaper; frykten for å ikke ha kontroll. På livet, på skolen, karakterer eller kropp, på vennskap eller fritid. Frykten som gjør at elevene skjuler feil, og fremhever suksess. For ikke å føle seg sårbare, mislykket eller inkompetente. Frykten som gjør at de «flinke» aldri stiller spørsmål utenfor boksen i frykt for å feile, og som driver elever som mister kontroll til utenforskap.

Hva om vi omdefinerer problemet og dermed kanskje finner løsningen? Hva med å oppheve absolutt all måling av prestasjoner. Hiv det på bosset. Ikke har det virket før, så hvorfor i all verden skal vi fortsette med det? Gi barndommen tilbake til barna. La ungdom være ungdom. Hva med å gjøre skolene om til et klekkeri for debatt, tvil og utfordringer. Hva med at barn og ungdom får speile seg i det som ikke er perfekt, et sted for rare spørsmål og kritiske diskusjoner. Hva med å lære de flinke til å tørre å feile, og la de som tenker på tvers og er urolige i kropp og sjel, få stille sine spørsmål høyt i omgivelser der det tåles. Gjør skolene om til «maker-spaces» og  innfør «play-time» for alle. La barn og ungdom lære og jobbe ulikt, men sammen. Det er bare da vi som samfunnsaktør kan bidra til å redde verden. Da blir skolen viktig igjen, og mennesker blir modige, tør å utfordre seg selv og andre og lærer å lære av sine feil.

Fordi det igjen blir lov å feile.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s