Muligheten til å være lærende.
Det er den tiden på året igjen. August og skolestart. Forventning til hva dette nye året vil gi av utfordringer, og ikke minst muligheter. Det er den tiden på året vi kjenner litt på alvoret i yrkesvalget vårt. Ansvaret. Det ordentlig store ansvaret. For fremtida. Det vi en gang valgte utdanning og yrke for. Å kunne bety noe for andre. Noe som er større enn oss selv. Å kunne være med å påvirke. Å kunne bidra til at hvert menneske vi møter gjennom vårt skoleliv blir en ressurs i eget og andres liv. At verden blir et litt bedre sted å være for neste generasjon. At vi gjør vårt for å skape et bærekraftig samfunn. Vi vil så mye, med hjertet og hodet. Da må vi som et minimum selv være lærende, som organisasjon. Hvilke muligheter har vi egentlig til det når alt kommer til alt?
Organisatorisk læring er underlagt to fagdisipliner, læring og organisering. Det er vesentlig å forstå sammenhengen mellom disse, og hvordan de gjensidig påvirker hverandre for å forstå organisatorisk læring slik vi kjenner den fra vår egen skolehverdag.
Over tid har vi sett konsekvensen av et kunnskapssyn jeg mener kom til uttrykk i K-06. Da beveget nemlig skolen seg i følge Karseth og Ulstrup Engelsen (2007) i retning av et behavioristisk kunnskaps og læringssyn. Tolker vi kunnskap og læringssynet i K 06 innenfor et slikt behavioristisk paradigme, kan dette synet ses på som «en styrende variabel», (Irgens, 2011) et verdisyn som igjen påvirker organisasjonens handlingsteorier.
Samtidig med innføringen av K 06 valgte Kunnskapsdepartementet å innføre det de kalte et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. Dette systemet måler blant annet fakta på nasjonale prøver eller eksamen i videregående. Hvis vi tolker valget av det som måles som en konsekvens av den styrende variabel, et behavioristisk kunnskapssyn, kan man tenke seg at dette utløser ulike organisatoriske handlingsteorier alt etter hva som blir tillagt validitet i de styrende faktorene. En organisasjon tilpasser seg, gjentar og forsterker de handlingene som gir resultat ut fra hva som måles.
Skolen som organisasjon, består som vi vet av mennesker, og mennesker reagerer, ikke bare med fornuften, men også med følelser, og vi ønsker å lykkes. For å unngå straff og fordeling av skyld, tenderer vi til å gjøre det som skal til for å belønnes. Selv om det kan stride mot vårt eget verdigrunnlag. Særlig om straffen eller belønningen er synlig for mange.
Er så det rådende kunnskapssynet vi er underlagt å jobbe etter i dag i hele tatt forenelig med den gode tanken om å være en lærende organisasjon? Er det forenelig med å skape et bærekraftig samfunn. Åpenhet, kritisk refleksjon, mot og dristighet. Eller leverer vi etter en målstyrt bestilling for å beskytte oss selv? Blir drømmen vi utdannet oss på bakgrunn av for vanskelig å holde fast ved?
Som et minimum oppfordrer jeg til selve grunnpilaren i det å være lærende, nemlig å stille spørsmål ved de grunnleggende forutsetningen, de styrende variablene vi handler på bakgrunn av. Da, og kun da lager vi grobunn for innovasjon og nytenkning (Irgens, 2011). Og er det noen som lurer på om det er viktig i 2015?
Rungede uenighet tåler vi godt. Taushet derimot tåler fremtiden ikke. For våre barns fremtid. Opprørets time er her. For solskinn og brød og ånd, ja det eies av alle.
Godt skoleår og god diskusjon.
Ledelse - danning & utdanning 