På tide å våkne opp av bloggdvalen. Sommeren gir energi, og det er mange viktige tema å diskutere.
I september 2016 skrev jeg på gjestebloggen til Martin «Lærerbloggen» at de praktisk – estetiske fagene bør styrkes. Det er ulike grunner til at dette er viktig, men hvorfor får det ikke helt gjennomslag på tross av at både utdanning og kulturfeltet over mange år har ønsket seg en slik styrking? Og hvorfor diskuterer vi fremdeles om teknologi er smart å bruke i skolen?
Kan det være at kunst og teknologi begge lider under et spesielt type læringssyn i skolen, og vil ha nytte av å forstå hverandre bedre for sammen å styrke kvaliteten i utdanningen vi gir barna våre?
Skolen har over mange år, og ulike regjeringer, vært styrt etter en klassisk resultat- mål og ansvarslogikk, med røtter i reformbølgen New Public Management. Dette har lagt premissene for hvilke valg som er blitt tatt. På denne styringslogikken er det så bygd opp kvalitetsvurderingssystem, for eksempel faktamålinger av typen nasjonale prøver. Skole er politikk, og politiske beslutninger handler om definisjonsmakt over hva som vurderes til å være kvalitativt godt nok. Eller ganske enkelt hva kvalitet er, og hvordan det måles. Hvorfor etterspør vi det vi gjør, hvem blir vurderingen gjort for og hva er viktig nok til i det hele tatt å bli vurdert?
Det som måles i dag er i stor grad fakta og enkeltfag. Det har sine klare styrker i at vi vet helt nøyaktig hva vi er gode til, og hva vi er dårlige på. Svakheten med målstyringen, slik jeg har erfart det, er at skolen kan bli for deskriptiv i formen, for stillestående og dermed ikke utfordrer elevene nok. Vi hører det igjen og igjen, de kjeder seg, senest fra leder i EO i Hordaland Alida de Lange D`Agosino i Aftenposten 17.7, «fagene må bli mer livsnære og relevante». For når målene er gitt, og kriteriene er kjente, da vurderes elevene etter kunnskap som er utenfor dem selv, noe de må tilegne seg, (pugge kanskje) og som deretter måles. En slik styringslogikk på har sine røtter i et behavoristisk læringssyn.
Så når de praktisk-estetiske fagene ikke helt får gjennomslag, kan det tolkes inn i en forståelse av at dagens styringslogikk bygger på et slikt læringssyn. Dermed finner verken kunsten eller teknologien helt sin naturlige plass i skolen. Begge disse disiplinene bygger på et læringssyn hvor konstruktivisme og det sosiokulturelle vektlegges. Her skapes kunnskap gjennom aktivitet, og hvert enkelt menneske bidrar selv til sin egen læring både gjennom tenkning og handling, alene og sammen med andre, og hvor reelle problem skal løses.
For barn som vokser opp i dag bør det være grunnleggende å lære seg å jobbe ekspressivt, med det uforutsigbare, uten nødvendigvis å kjenne verken utgangspunkt eller svar. Kriteriene i livet er ofte ukjente. Målene er ikke gitt på forhånd i den virkelige verden. Å skulle løse fremtidens utfordringer slik de ser ut fra dagens perspektiv, vil kreve dristige hjerner som utvikler forbindelser mellom sanse- og følelseserfaringer til det kognitive i læringsprosessen, forbindelsene mellom det vi lærer og erfarer på et tidspunkt, og skjønne hvordan det kan settes ut i praksis i senere. Og en del av kunsten er nettopp de estetiske læreprosessene. Å evne å forestille seg, knytte bro mellom det vi lærer i dag, eller kunne fra før, til noe vi kan bruke i fremtiden, til ny kunnskap.
Praktisk og estetiske fag utøves i atelier eller verkstedbasert arbeid gjennom prosesser, utprøving, ved å skape, feile, diskutere, vurdere eget og andres arbeid, og ikke minst bevege, utfordre, drive frem refleksjon, undring og et produkt. I kombinasjon med teknologien vi har tilgang til som redskap til bla å teste ut problemløsning virtuelt, er dette uslåelige prosesser som ingen styringslogikk har råd til å overse. Da må vi være villige til å diskutere et utvidet læringssyn i skolen som ivaretar de ulike fagenes egenart.
Skolen er fag, fakta og kvalifisering, og det betyr å sette dette i en kontekst i en verden som er særdeles uforutsigbar, og la elever i alle aldre jobbe med reelle problem, ekspressivt uten at verken kriterier eller mål er kjent, og være villig til å utvide vår forståelse av kvalitet til å omfatte mer enn fakta. Ingen fag eller disipliner kan tilby løsninger som kunstfagene i kombinasjon med teknologi på det vi trenger aller mest i norsk skole i dag. Sammen med basisfagene selvsagt.
Ser vi til kunsten i seg selv som jo så mange liker å frykte eller snakke ned, er det vel knapt nok noen fagdisiplin i dag som er mer «livsnær og relevant». Det holder å gå til musikken og scenen, til litteraturen, festivalene eller utstillinger. Ungdommer strømmer til som aldri før. De jobber dugnad, engasjerer seg, deltar, diskuterer, reflekterer og beveger oss med sitt engasjement. For kunsten. Og de deler det digitalt og virtuelt over en lav sko. Vi ser det også i DKS. Når kunstneren, eleven og læreren får til de gode prosjektene sammen skapes kvalitet som kanskje bør vurderes som begynnelsen på noe, heller enn som å være kommet til målstreken.
Sammen kan vi åpne dører til både kunsten og fremtiden.
Ledelse - danning & utdanning 
Utrolig bra😊