Skolen, skolen, skolen!

Fredag 2.2.2018 deltok jeg på innspillmøte for ny Kulturmelding på Sentralen i Oslo. Vår nye kulturminister Trine Skei Grande holdt en strålende åpningstale. Og fikk sin vel fortjente applaus. Ja, vi ble rett og slett litt oppildnet der vi satt. Det var befriende og deilig. Hun dro oss med inn i begrep som demokrati, digital dannelse og kunsten som ytring. Og hun snakket om skolen, barn og ungdom og hvordan de lever sine liv i dag. Det gleder meg veldig at vi har fått en kulturminister som er opptatt av barn og ungdom, frivillighetssektoren og digitalisering!

Men det som slo meg mest i løpet av dagen, var det stadig tilbakevendende fokuset på skolen. Ikke alle 77 innleggene pekte  i den retningen selvsagt, men mange. Skolen, skolen, skolen hørte vi. Kunst, kultur og dannelse må gjenreises i skolen. Vi merker forfallet, grunnmuren smuldrer opp.

Ja, det er slik det føles. Snart er det vel ingen som ikke ser det lenger. Lærere, foreldre, næringsliv, høyskolesektoren, kunst og kulturarbeidere. Vi er mange som har sagt fra, skrevet og diskutert og ment mye om dette i mange år, men det ser ikke ut til å ha noen videre effekt. Utallige har skrevet om kunstens betydning for andre fag, eller i seg selv, om hva forskning sier osv., så det er ikke sånn fatt med oss at vi ikke vet. Derfor lar jeg meg begeistre av Skei Grandes innfallsvinkel. Dannelse. Endelig tenker jeg! Nå skjer det kanskje noe. 

Vi har ikke noe dårlig skole i Norge. Langt der ifra. Elevene trives stort sett, det samme gjør lærerne. Men hva med oss som samfunn? Har vi noen ambisjoner for hvordan vi skal leve sammen i fremtiden? Hva norske barn skal dannes til? Ikke bare utdannes.  Hvordan vi skal bevare og fornye den arenaen skolen er,  betydningen den har for det å bli sosialisert inn i en kultur, når verden nå blir mer og mer kompleks, fragmentert, informasjonsflyten utfordrende, relasjonen mellom mennesker flyktig.

Hvordan ønsker vi at skolen skal være og hvilket samfunn skal den bidra til å bygge?  

Det som var enkelt når vi som i dag tar beslutninger var unge, er ikke så enkelt lenger. Vi hadde tid på skolen, vi sang, spilte revy, gikk i korps eller sparka fotball. Og vi brukte mye tid på å diskutere i timene med læreren. Være seg Ibsen eller Hamsun, eller livet. Vi gikk på teater og kino. Til og med ganske ofte. Eller på fjellet. Vi hadde tid til å dannes. Av og til gjorde vi ingenting i timene. Vi bare satt der og tenkte, eller tegnet. Skolen gjorde oss til mer enn mennesker. Den gjorde oss til medmennesker. Skolen var rollemodellen for hvordan vi siden levde livene våre.

Det har skolen i seg i dag og. Gode snille lærere, kjekke unger. Men tiden. Tiden. Den er blitt borte. Til kvalifisering og kun det. Ingen eller liten tid igjen til å lytte eller danse,  eller å tenke lange tanker. Er det en slik sosialisering vi ønsker oss? At ungene bare lærer seg å levere for å bli kvalifisert, alternativet er at du mislykkes. Mange opplever å mislykkes i dag.  Skolen er i ferd med å reduseres til utdanning alene. Da er den snart overflødig.

Kanskje har vi aldri vært en stor kulturnasjon, men vi har hatt noe. Vi har ikke hatt ingenting. Dannelse er en langsom øvelse. Den er lite forenelig med skolen slik den er i dag. Jeg er en av mange som også sier skolen, skolen, skolen. Og håper min kulturminister tar dannelse ordentlig på alvor! 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s