Når det igjen blir lov å feile

«Måten vi definerer og prøver å løse problemene på kan være kilden til selve problemet» sa ledelsesteoretikeren og professor emeritus ved Harvard Business School, Chris Argyris i 1991 til Harvard Business Review.

I norsk skole i dag definerer vi problem i høyt tempo, og slenger om oss med billige løsningsforslag uten effekt. Som regel er det eleven som er problemet. For flink og prestasjonsdrevet, og dermed snart psykisk syk, eller for lat og ukonsentrert og etter hvert frafallen. Begge deler prøver man å rette opp med ulike tiltak. Flere helsesøstre, miljøarbeidere, samtalegrupper, eller nye og fikse varianter av alternative skoler for å plukke opp de frafalne. Som tross iherdige reparasjonsforsøk forblir frafalne eller psykisk nedbrutte.

Hva om kilden til selve problemet ligger nettopp i politikernes aversjon mot å gå innover for å definere årsak, til systemet selv, heller enn utover til eleven. Hva om løsningen ikke er flere tiltak?

For hvordan i all verden skal vi kunne leve opp til skolens formålsparagraf når en stor del av ungdommene våre står helt på utsiden? Hvordan skal vi klare å bidra til et nyskapende, kreativt og omstillingsdyktig Norge når skolen gjennom sin klokketro på prestasjonsmålinger bygger opp under et av menneskets dårligste egenskaper; frykten for å ikke ha kontroll. På livet, på skolen, karakterer eller kropp, på vennskap eller fritid. Frykten som gjør at elevene skjuler feil, og fremhever suksess. For ikke å føle seg sårbare, mislykket eller inkompetente. Frykten som gjør at de «flinke» aldri stiller spørsmål utenfor boksen i frykt for å feile, og som driver elever som mister kontroll til utenforskap.

Hva om vi omdefinerer problemet og dermed kanskje finner løsningen? Hva med å oppheve absolutt all måling av prestasjoner. Hiv det på bosset. Ikke har det virket før, så hvorfor i all verden skal vi fortsette med det? Gi barndommen tilbake til barna. La ungdom være ungdom. Hva med å gjøre skolene om til et klekkeri for debatt, tvil og utfordringer. Hva med at barn og ungdom får speile seg i det som ikke er perfekt, et sted for rare spørsmål og kritiske diskusjoner. Hva med å lære de flinke til å tørre å feile, og la de som tenker på tvers og er urolige i kropp og sjel, få stille sine spørsmål høyt i omgivelser der det tåles. Gjør skolene om til «maker-spaces» og  innfør «play-time» for alle. La barn og ungdom lære og jobbe ulikt, men sammen. Det er bare da vi som samfunnsaktør kan bidra til å redde verden. Da blir skolen viktig igjen, og mennesker blir modige, tør å utfordre seg selv og andre og lærer å lære av sine feil.

Fordi det igjen blir lov å feile.

Reklame

Med fare for å lykkes

Vi er inne i en urolig tid vi som jobber i skolen. Store linjer forvitrer i små detaljer. Både lokale og nasjonale politikere har gått seg bort i petimeterdiskusjoner. Derfor må vi som jobber «på gulvet» høyt og tydelig minne hverandre på det store prosjektet, og stille de store spørsmålene. De som har betydning for mennesker og ikke bare budsjett. De som har betydning for fremtiden. Der man tidligere snakket om skolens mandat har språkdrakten endret seg til skolens oppdrag. Jeg lurer på om det er i denne distinksjonen mellom mandat og oppdrag vi har gått oss vill i skogen uten å se trærne. Her ligger kjernen til en stadig konflikt mellom «fotfolket» og de som leder oss, og som vi har sett litt over tid nå. Men det er også her vi har muligheten til å finne løsningen.

På 60 tallet var forståelsen i skolesamfunnet helt klart at man var gitt et samfunnsmandat for å bidra til verdioverføring fra en generasjon til den neste. Læreren hadde tillit og var i stand til å tolke og vurdere selv. Vi var en homogen nasjon, noe Opplæringslovens § 1-1, også kalt formålsparagrafen, var et tydelig speil på. «Læreren skal i samarbeid og forståelse med hjemmet hjelpe til med å gi barnet en kristen og moralsk oppdragelse». Alle var innforstått med tolkningen av kristen og moralsk oppdragelse. Verden var enkel og samfunnet hadde tillit til at læreren selv kunne forvalte mandatet.

I 2014 er ikke nasjonen like homogen lenger. Formålsparagrafen er likevel et speil. Og vi skal, akkurat som på 60 og 70 tallet, jobbe i samarbeid og forståelse med hjemmet, men ikke for å gi kristen og moralsk oppdragelse. Vi skal «åpne dører mot verden og fremtiden og gi historisk og kulturell innsikt og forankring». Forskjellen er at læreren ikke lenger opplever at han har mandat til å tolke dette sammen med sine kollegaer innenfor og utenfor skolen. Verden er ikke like enkel, og mandatet ser nå ut til å være omgjort til et oppdrag fra noen som vet bedre. Et oppdrag der det forventes umiddelbare målbare resultat. Et oppdrag uten tillit hverken nedover eller oppover. En høyt utdannet lærer har ikke tillit til at byråkratiet eller politikere vet best, og politikere eller byråkratiet ser ikke ut til å ha tillit til at læreren forstår, eller i stand til å tolke verden bedre enn de er selv.

Når tusenvis av lærere tidligere i år var i streik var det ikke bare for arbeidstid eller lønn, selv om jeg ikke på noen måte skal si at det ikke var svært vesentlig. De var også i streik for alt det som er blitt borte. De streiket på vegne av barna våre, fremtiden, og ikke bare seg selv og sitt. De streiket for det store prosjektet, samfunnsmandatet. For muligheten til å gjøre sitt slik at utdanning fortsatt skal være for alle, fortsatt skal føre til sosial utjevning og gi verdiøkning for den enkelte og for samfunnet. For at utdanning skal åpne dører mot en ny, global og bærekraftig fremtid.

Ideen om at et slikt storslått samfunnsprosjektet kan løses gjennom enkle målbare oppdrag gitt fra politisk nivå og nedover i systemet må parkeres. Jeg sier som Sven Mollekleiv; det er ikke mulig å redde verden uten «TRUST», på alle nivå. Vi må ta dette innover oss. Politikerne må ta det innover seg. Skolen må gis tilbake sitt samfunnsmandat slik at vi på nytt kan være med å forme fremtiden. Og så må vi ikke fortsette å gå oss oss bort i detaljer og petimeterdiskusjoner. Sammen må vi ta ansvar. For det store prosjektet. For å forme mandatet. Det betyr ikke at vi skal tilbake til det som engang var. Det betyr at vi skal skape noe for fremtiden. En fremtid der vi samarbeider og tilliten gjenreises. Det verste som kan skje er at vi lykkes.

Det er den draumen

I dagens VG presenterte Røe Isaksen sine tanker om norsk skole. Det handlet mye om forbud og straff. Godt lederskap er vesentlig sies det, for å skape innovasjon og drive frem ønsket utvikling. Innovasjon handler om muligheter. Straff handler om begrensninger. Norsk ungdom trenger å straffes mener vår minister. Norsk skole trenger å strammes opp. Slik skal landet bygges. Man tukter fremdeles dem man elsker i Kunnskapsdepartementet. Det er bare det at ungdom i dag er, i følge Ungdata 2014 som nylig ble publisert, langt bedre enn sitt rykte. De er snille og greie og trives til og med sammen med sine foreldre. Vi vet også at de trives med sine lærere, og i tillegg jobber vi oss sakte men sikkert oppover på Pisa-statistikkene (for de som synes det er viktig).

Denne uken er det både skolestart og streik. Som rektor kunne jeg trengt motivasjon og inspirasjon av Kunnskapsministeren. Noen ord som fikk meg til å gå i gang med et nytt arbeidsår med stolthet, som hadde tillit til meg, som løftet meg og inspirerte meg. Som oppfordret til nytenkning og innovasjon. Som sa høyt og tydelig at det finnes ingen begrensninger, bare muligheter. I stedet fikk jeg et oppslag i VG som tvert i mot gjorde meg deprimert og lei. Jeg trodde at den tiden da lærere eller rektor skulle fryktes var forbi. I et øyeblikk under valget trodde jeg til og med at læreren var viktig, og at byråkratiseringen skulle reduseres.

Kanskje ble flere enn jeg lei meg og litt deppa. Derfor har jeg lyst å dele mine drømmer og visjoner om skolen, og tanker om utviklingen fra nittitallet og frem til i dag slik jeg ser det.

“Det er den draumen, sier Olav H Hauge til oss, at me ein morgonstund skal sigla inn på ein våg me ikkje har visst um».

Og det er der, i drømmen, at inspirasjonen til å skape fremtiden ligger. En fremtid som gir barn og ungdom troen på at de kan seile inn på sin våg. Sin fremtid. Vår fremtid. For det er nettopp her, i kraften av å kunne inspirere andre at den gode læreren og den gode skolelederen leter etter nøkler til en bærekraftig fremtid, sammen med ungdommene.

Hver dag når jeg som rektor går på jobb tenker jeg på hvordan jeg i dag kan inkludere, utfordre, bidra, smile, være åpen og lyttende, og en passe dose gal. Jeg ønsker å bidra med en visjon om at skolen skal være et mulighetsrom der barn og ungdom med sine sterke og mindre sterke sider, trygt kan klatre i stillas bygd av kjærlighet, tålmodighet og utfordringer, mens de fyller ryggsekken og blir robuste, modige, og tør å stille de store og vanskelige spørsmålene som gir Norge og verden en bærekraftig fremtid. En skole der læreren er viktig, lyttes til og er en aktiv ressursperson. En skole som ledes gjennom fellesskapet. En skole som skaper og betyr noe utover seg selv. En skole som belønner og løfter.

Når Gudmund Hernes tidlig på nittitallet innførte den generelle del av læreplanen sendte han et viktig signal om en ønsket samfunnsutvikling. En utvikling med det skapende og reflekterende menneske i sentrum. Jon Lilletun understreket dette i Stortingsmeldingen «Mot rikare mål» (1998-99). Samtidig kan vi i denne meldingen se noe som gir oss et frempek mot vår egen tid. Vi er ikke lengre å betrakte som en selvstendig og uavhengig skolenasjon. Det pekes mot hva OECD allerede på 80-tallet mente om norsk skole, om manglende kunnskap om hva norske elever kan, utover å være skapende og reflekterende. Som jo heller ikke den gang så lett lot seg tallfeste og måle. Lilletun sa derfor i svært forsiktige ordelag at det var nødvendig med et system for å finne ut hvor norsk skole står. Men at dette under ingen omstendighet måtte føre til rangering, byråkratisering, eller på noen måte begrense det han kalte «rom for nyskapningsarbeid og det å prøve ut utradisjonelle metoder».

Jeg tror Lilletun skjønte hvilket tog han satt norsk skole på, og gjorde det han kunne for å få oss til å forstå at vi måtte holde igjen, holde på kunnskapen fra annerledeslandet, holde på det norske, det frie, det rebelske, det skapende før de andre krefter kom og tok oss. Så fikk vi Giske og Clemet, toget gikk fortere og fortere, vi fikk Pisa, NPM i en norsk ekstremvariant og Jon Lilletun døde. Med det kom et paradigmeskrifte i norsk utdanningspolitikk fra fellesskap til individfokus. Fra å holde dannelsen og det skapende og utøvende menneske høyt, til å tallfeste og måle utdanning, heller enn danning.

Mulighetene til å sigla inn på en våg med «rom for nyskapning» som Lilletun kalte det, oppleves som trange i dag. Tallfesting og rangering gir heller ikke store muligheter for å ta i bruk utradisjonelle metoder. Vi gjør som vi må, øver oss i å bli gode i det vi måles på. For målene er gitt, elevene pugger og testes. Hvordan skal vi dyrke rebellene og de som er annerledes? Dagens nordsjødykkere. De som ikke kan måles eller målbindes, som tar sjanser vi andre knapt nok klarer å forestille oss. De som klatret i master eller oppdaget nytt land. I dag har de diagnoser og blir utredet. Og jeg må bruke tiden min til å fortelle læreren at de må observere, korrigere, rapportere, fortelle mor og far at de har en sønn som må temmes, dempes eller en datter som må snakke mer, tenke mindre.

Blir rommene for trange, lider nemlig nyskapningen, motet svikter og vi blir en nasjon uten visjoner, uten drømmer. Innovasjonskraften, det skapende og reflekterende mennesket som Norge og verden sårt trenger for å skape en bærekraftig fremtid kan ikke måles i tall, og teller derfor ikke lenger. For store tanker og grensesprengende handlinger krever passe med galskap, det krever tid og tålmodighet, rom til samarbeid og deling, diskusjoner og refleksjoner. Modige mennesker. Dristige mennesker. Med muligheter til å feile. I dag er det en enormt krevende øvelse å feile i skolen. Nå alle konkurrerer med hverandre vet vi at noen taper, noen faller og mange lider. Det skapende mennesket er ikke viktig. Vi har ikke tid til «den draumen», vi har ikke tid til å reflektere. Vi må øve på det som kan måles.

Men hvem vil vel bare være forbrukere, konsumenter av allerede oppgåtte målstier. Reprodusenter av en tallfestet målstyring man ikke helt tror på. Vi vil ha rent vann, ren luft. Vi vil produsere og skape verdier som går utover oss selv. Vi vil være bærekraftige. Vi vil være relevante, kreative og grensesprengende. Slik at barn og ungdom kan vokse og blomstre gjennom sin egen lange oppdagelsesferd gjennom livet, sammen med venner, sammen med familie, sammen med lærere, foreldre og medelever i et tempo og med en mulighet som gjør dem rustet til selve livet. Som rektor vil jeg ha lærere som snakker høyt, som protesterer og diskuterer. Som bringer med seg nye tanker, som stiller spørsmål og som tør å feile. Jeg ønsker meg elever som kjenner seg verdifulle, viktige og levende. Jeg vil at skolen skal være relevant, skapende, innovativ. Fremtiden er vårt felles ansvar. Jeg vil ikke reduseres til en man blir «sendt til». Jeg vil ikke ha lærerne som er voktere av strengere disiplin. Jeg vil ikke ha elever som møtes med mistenksomhet. Jeg vil ha en skole som styres av verdier. Ikke vås.

Det er den draumen, at me ein morgonstund skal sigla inn på ein våg me ikkje har visst um.

Demokratiets ryggrad

I 2008 fikk jeg et fantastisk oppdrag av daværende opplæringsdirektør i Hordaland fylkeskommune; Svein Erik Fjeld. Han tilsatte meg som prosjektleder og rektor for en skole under prosjektering; Nordahl Grieg videregående skole, og ba meg skape en skole for fremtiden.

Frem til i dag har oppdraget vært akkurat like inspirerende, slike stort, like fantastisk og like rikt på muligheter som det var i 2008. I mitt første arbeidsår som prosjektleder tilbrakte jeg timer og uker sammen med arkitekter og ingeniører, min læringskurve var bratt, men det tror jeg også den var for de jeg jobbet sammen med. I skjæringspunktet mellom bygg og pedagogikk møttes ulik fagkunnskap, og nye perspektiv åpnet seg. En skole for fremtiden kunne ikke bygges på vilkårlige ingeniørers opplevelse av egen skolegang.  Hodene måtte bokstavelig talt kables på nytt, det måtte også bygget.

Huset vokste, det gjorde også organisasjonen. En utvidet prosjektgruppe bestående av ledere på ulike nivå, og med en entusiasme og arbeidsglede jeg sjelden har sett maken til, gikk løs på skolens pedagogiske og organisatoriske verdigrunnlag. Det aller første vi gjorde var å lete etter vårt drømmebilde av fremtidsskolen. Under skattejakten oppsøkte vi politikere, forskere, næringslivsledere, lærere og kunstnere. Vi leste, vi reiste, vi tenkte og vi gråt i fortvilelse.  Helt til visjonen om å være «Dristige hjerner i samspill» kom til oss etter krevende mentale prosesser. Den ga oss retning, og var alt vi ønsket en skole skulle være.

«Samspillet» ga oss et sosiokulturelt læringssyn for alle skolens aktører, «dristigheten» ga oss mot til å være utfordrende i vår tilnærming til hva en skole kunne være. Vi la ambisjonsnivået høyt, med målsetting om å være ledende på teknologisk, forskningsbasert og entreprenøriell læring og undervisning.

 

 I dag, seks år etter prosjektstart og fire år etter skolestart, konkluderer de tilsatte med at «Vi identifiserer oss med våre verdier, vi vil fortsette å være nytenkende, innovative, kreative, ambisiøse. Vi vil tenke vertikalt og horisontalt og samarbeide mye mer. Vi vil utvikle skolens teknologiske muligheter, vi vil se på velferdsteknologi, ta vare på menneskeverd og demokratiet. Vi vil bruke samskrivingsdokument og ta i bruk sosiale medier på nye måter slik at det skapes relevant læring for fremtiden».

 

For en skoleleder er dette å være i nærkontakt med drømmen vi ble bedt om å lete etter i 2008. Dette er glimt av fremtidsskolen. Og det finnes mange fremtidsskoler der ute. Skoler som legger stor vekt på det innovative læringsmiljø. Som stiller spørsmål ved både læring, undervisning, ressurser og målsettinger. Skoler med en kultur som gjør det lov å prøve og feile. Skoler som følger nøye med på ny forskning om læring, og som evner å lese det med liten skrift: At alt ikke er helt perfekt enda, men at mulighetene er enorme. Ikke begrensningene. Skoler der rebellene er velkomne.

 

De som plutselig ser noe vi andre glippet på. De som diskuterer fag med elevene gjennom spill seint en lørdagskveld, eller fremmer menneskeverd gjennom å dra rullestoler gjennom busker og kratt langt utover kontortid. De som tar med seg Ipaden til sykehussenga slik at alle barn, uansett tilstand, skal føle seg inkludert i et læringsmiljø. De som krangler seg til videreutdanning i webdesign, birøkting eller kunsthistorie uten at vi andre helt i øyeblikket ser verdien. Som fornyer i skjæringspunktet mellom bygg og pedagogikk slik at nye perspektiv åpner seg, og som ved et trylleslag skaper noe uventet i krysningspunktet mellom ulike fag og mennesker. De som villig kabler om sine egne hoder.  Skoler og lærere som tar vare på og fornyer det norske demokratiet, som diskuterer den arabiske vår og sammenligner med vår egen historie i grunnlovsåret 2014. Skoler som bygger på tillit mellom mennesker og som gir læreren og rebellen muligheten til å være den uendelig viktige samfunnsbyggeren han faktisk er. Ryggraden i demokratiet.  Slik det er, og har vært opp gjennom historien. Hvem har mot til å ta på seg denne rollen i fremtiden hvis alle lærere blir redusert til forvaltere av et stivbent byråkrati?

 

Jeg vet ikke om KS eller Utdanningsforbundet deler mine drømmer om fremtidsskolen. Eller min frykt for hvordan verden vil se ut om vi glipper i dette viktige øyeblikket.

 

Men slik som verden ser ut akkurat i dag tviler jeg dessverre på det.

Jeg er så stolt av arbeidsplassen min!

Fellesskapsfølelsen, stoltheten, varmen, humoren og gleden som jeg var så uendelig heldig å være en del av i London på BETT den 1.2.2013 kan nesten ikke beskrives. Våre unge elever fra 16 til 18 år tok, som mediene skrev, «London med storm». Det er ikke fritt for at vi var litt nervøse vi som satt i salen sammen med hundrevis av tilhørere fra hele verden. Kanskje mest jeg. Lærerne trøstet meg; det går fint Lin, vi vet hva de er gode for. Og de hadde rett. Ungdommene våre sto der, med den største selvfølgelighet og snakket om visjonen vår, om vårt sosiokulturelle læringssyn, om viktigheten av samarbeid og fellesskap. Om mulighetene for å få prøve, øve, feile, prøve på nytt. Sammen med hverandre, veiledet av enestående lærere som tenker på samme måte. De briljerte med sin digitale kompetanse, men kanskje aller mest fordi de så tydelig eide sin egen læring. Så glade og snille og entusiastiske. Og på første rad satt jeg sammen med fysikklærer Jørgen, og jeg tror vi nesten gråt litt begge to. Rundt oss satt andre fra skolen vår, lærere og ledere, og jeg tror hjertene våre banket i takt.

Som rektor har jeg uendelig stor tillit til at våre tilsatte representerer et verdisett, en tenkning og holdning som er helt i ypperste klasse. De er sterkt involvert i skolens utviklingsarbeid, prøver ut nye metoder og gis muligheten til å utforske og prøve. Det knyttes relasjoner mellom lærere og elever, mellom tilsatte og oss som er ledere. Vi er sammen om dette og stoler på hverandre. Jeg håper og tror, og synes jeg ser at når vi tør, og vil gå litt lenger enn forventet, kommmer det store og av og til overraskende resultat ut av det. Det gir oss en sterkt identiet, stolthet til arbeidsplassen og økt trivsel for oss alle.

Og viljen til å dele er sterk. Når vi landet på Flesland natt til mandag, hadde Sverre produsert film på sin Ipad over Nordsjøen slik at vi mandag morgen kl 0800 kunne dele gleden med alle som ikke var med til London, men som har akkurat like stor del av æren for at vi får til det vi gjør. De fire ungdommene stilte også opp, og gjentok sitt fantastiske foredrag, på engelsk, til alle tilsatte denne gangen, flere foreldre samt vår nye opplæringsdirektør Svein Heggheim. Og på nytt kunne man kjenne fellesskapet, gleden over å ha skapt noe sammen og stolthet knyttet til arbeidsplassen.

Dristige hjerner i samspill. I London så vi det på sitt beste!

Å lære i lag, heldigvis en utfordrende disiplin

Peter Senge (2004) hevder at å lære sammen en svært utfordrende disiplin. Så også for oss ledere. Argyris går enda litt lenger, og sier at de fleste lederteam rett og slett bryter sammen under press, og at dersom man skal ha en mulighet til å lykkes, må både teamet og organisasjon forøvrig finne ut hvordan man skal vekke til live menneskers motivasjon og fremme deres evne til å lære på alle nivå i organisasjonen. Innføringen av digital læring og tenkning i skolen kan i sannhet være et slikt press. Det har både jeg som rektor, mine medledere, lærere og elever fått erfare. Hvordan skal man tåle å stå i et slikt press? Oppskriften er vel like enkel som den er vanskelig. Fellesskapet. Det bærer oss gjennom det som er vanskelig, og gir oss uendelig oppturer når vi lykkes med det vi tror på. Man da må man vite noe om hvordan man utvikler et sunt og bærekraftig felleskap. Hvordan man lærer dette sammen.

Læring på alle nivå, og det å lære sammen, sier Olga Dyste (1999) er fellestrekket i sosiokulturell tenkning. Konstruksjon av kunnskap gjennom praktisk aktivitet som innebærer sosial samhandling, er i følge Dyste (1999) en forutsetning for læring. Arild Raaheim, professor på UiB understreker dette ved å fremheve det invididuelle perspektivet i fellesskapet, vi motiveres av eierskap til det vi skal holde på med til daglig, den praktiske aktiviteten og utfordringene det gir oss, mestringen vi opplever og ikke minst tilbakemelding vi får fra våre omgivelser. Den sosiale samhandlingen som gir individet en forståelse av at «jeg er en del av løsningen, jeg har inflytelse» for av vi skal lykkes.

Hvis vi velger å tro på teorier om at samhandling øker læring, og at læring forutsetter samhandling, må vi som ledere jobbe langs to akser. Den individuelle, og på organisasjonsnivå. På organisasjonsnivå er det vesentlig at man har etablert noen stukturer, verdier og relasjoner som rammer inn og definerer organisasjon. Hos oss på Nordahl Grieg vgs har vi feks visjonen «Dristige hjerner i samspill». I tillegg har vi definert vårt læringssyn som sosiokulturelt. Vi jobber dermed systematisk med samarbeid, vi tror at innovasjon og nytenkning bidrar til et utfordrende læringsmiljø og handler deretter, og vi vil hverandre vel. At vi har definert dette, betyr ikke at vi alltid lykkes, men at vi jobber for å få det til og tør å stole på hverandre. På individnivå må vi derfor sørge for at menneskene i organisasjonen møtes med respekt, at de får et nært eierforhold til det de holder på med til daglig, og møter noen utfordringer som pirker litt i komfortsonen. Hver enkelt må oppleve mestring og få positive tilbakemeldinger på egen innsats, både fra kollegaer, sine nærmeste ledere og fra meg som rektor.

Når vi som ledelse av og til er under et visst press bryter vi altså ikke sammen, fordi vi over tid har arbeidet systematisk med fellesskapet, arbeidet med å synliggjøre at det vi som ledere gjør henger sammen med, og er gjensidig avhengig av det som forøvrig skjer i organisasjonen. Vi har arbeidet for at alle de ulike systemene og enkeltmennenske som en organisasjon består av, opplever at nettopp det å lære sammen gir motivasjon til å drive seg selv og organisasjonen videre sammen. At det vi står for og mener er noe vi har felles. Som ledere må vi derfor være være troverdige, dristige og snille. Og ikke minst må vi må tåle kontradiksjoner, og håpe på ekspansive transformasjoner som hele tiden fører organsiasjonen og individet videre. Vi må bidra til å skape en organisasjon som tåler konstruktiv uenighet, og vi må si ja nærmest til hvert eneste forslag som kommer fra tilsatte som på et eller annet nivå ønsker å være dristige, samarbeide eller utfordre sin egen og organisasjonens komfortsone. Vi må tro på våre medarbeidere for at de skal tro på oss.

Nylig hadde vi to unge lærere, Vegard Relling og Aleksander Husøy, som nettopp ønsket dette. De la frem for meg et forslag om å bruke spill i undervisningen i flere fag. Dette er fremdeles relativt kontroversielt og lite brukt, men her hadde jeg altså to unge høyt utdanna menn med spillkompetansen i ryggmargen, som på et solid faglig grunnlag ville prøve noe nytt. Selvsagt fikk de ja. Kort tid etter var oppstarten et faktum, og i løpet av nesten like kort tid hadde lærerne delt sine erfaringer via blogg og en egen FB-side. Og før jeg visste ordet av det var det spill både i fysikk og norsk av andre lærere med annen fagbakgrunn, men med samme interesse for spill. Så var det aviser, radio, IKT- senteret, NKUL, BI og for ikke å snakke om BETT, som ønsket seg deling for å lære. Samtidig måtte jeg som rektor, og andre ledere være klar over at vi også kunne risikere negativ omtale, eller at det ble rettet ulike kritiske spørsmål til våre valg. Og det tåler vi fordi vi gjør dette sammen.

Og fordi vi har en felles visjon, vi tror på felles verdier, tror på å være modige, snille og på den enorme merverdien vi skaper gjennom samarbeid og deling. På individnivå, i organsiasjonen og kanskje til og med på nasjonalt og av og til internasjonalt nivå. Av og til lykkes vi, andre ganger ikke. Men vi tør å prøve, og vi står sammen om det vi tror på.

Tirsdag reiser jeg sammen med fagleder Margreta Tveisme til Paris hvor vi er invitert til å delta på et seminar i regi av UNESCO med tema som «New Millennium Learners» og «The networked society and education». Jeg er ikke invitert dit fordi jeg er så flink i verken det ene eller det andre, men fordi jeg er en del av et fellesskap som tror på at vi er på sporet av noe. Både når det gjelder samarbeid og teknologi.

Denne gangen er det jeg som skal representere. På BETT i London er det elevene, sammen med Aleksander og Vegard, og på NKUL i Trondheim er det andre lærere om representerer Nordahl Grieg. Lærere fra NGV representerer skolen i utallige sammenhenger, holder foredrag og inviterer inn gjester, enten det er gamle og syke, barnehagebarn eller fremdragende forskere og politikere. Vi støtter hverandre når det er vanskelig, men vi feirer enda mer når vi får noe til. Vi lærer i lag, og heldigvis er det utfordrende!

Skoleledelse mellom politikk og forskning

Krav og forventninger til skoleledelse har vært, og er enda sterkt divergerende. Politiske dokument som f. eks Stortingsmelding nr. 30 (2003-2004) lansete begrepet «Den kraftfulle leder». En tøff rektor som skulle lede skolen mot gitte reslutatmål og underlegges streng kvalitetskontroll. Dette kan lett tolkes inn i en linjær rasjonell handlingsmodell. Ledelse i betydningen styring. Styring mot kvantitativt målbare størrelser ved bruk av mest mulig effektive midler. De fleste ledere vet forhåpentligvis at å skape resultater handler om mye, mye mer en dette. Og at slike størrelser bare sier noe om det som måles når det blir målt. Resultatkvalitet. Dette er viktig, men ikke viktig nok. I alle fall ikke i skolen. Man må likevel se tenkningen inn i en forståelse av statens forvaltningspolitikk som de siste 20-25 årene som har hatt en helling mot reformbevegelsen NPM, der det legges særlig vekt på profesjonell ledelse, mål og resultatstyring og kostnadsanalyser.

Godt var det derfor at man allerede i neste Stortingsmelding, nr. 31 (2007-2008) konkluderte med at nå skulle skolen ledes som en lærende organisasjon. Den er, som de fleste av oss vet, ikke preget av å være linjær og krever en helt annen type ledelse. Lederen i en lærende organisasjon er opptatt av det systemiske heller enn det linjære; kompleksiteten, visjonene og det å bemyndige sine medarbeidere. Relasjonen mellom menneskene i organsiasjonen fremheves. Og den er svært sjelden verken linjær og særlig rasjonell. Heldigvis. Vi har beveget oss forsiktig i retning av prosesskvalitet. Men bare veldig forsiktig. For selv om ulike politiske dokument vektlegger skolelederens betydning for utvikling, er det ikke like entydig fra forskningsfeltet. Professor John Hatties meta-analyse «Visible learning» (2009) som vi etterhvert enten elsker eller hater, fremhever læreren, og ikke lederen som vesentlig for elevens læring. Og da kan det vel være det samme kanskje?

Fo hvem eller hva skal vi tro på, og hva skal vi gjøre vi som leder skoler? Et alternativ er jo selvsagt å tenke selv. I tillegg kan vi lytte til professor Dylan William, assisterende direktør og professor ved Institute of Education, University of London. Han sa i et foredrag hos Utdanningsdirektoratet den 17.03.2010, at en leders oppgave er å skape klima for forbedring der lærerne holder hverandre gjensidig ansvarlige for å handle seg til en ny måte å jobbe på. Her ligger slik jeg ser det mulighetsrommet for å utvikle en lærende organisasjon. Mulighetsrommet mellom politikk og forsknig. Den relasjonelt orienterte leder vil utfordre målstyringen. Utfordre kravet om at man skal rangere sine mål utfra det best mulig oppnåelige. Ufordre at man kun skal forvalte mål, ikke bidra til å skape dem. Være bevisste på at man ikke forvitrer i endimensjonal tenkning og meningsløse diskusjoner der resultetat blir stillstand i stedet for utvikling. Som skoleledere kan vi velge oss læreren som vårt viktigste «virkemiddel». Vi kan sørge for at muligheten for å handle seg til en ny måte å tenke på er tilstede i en dynamisk organisasjon. En skoleledelse som er opptatt av å søke kreative og innovative løsninger på skolens og fremtidens utfordringer klarer fint å lede i aksen mellom politikk og forskning. Det er til og med ganske gøy!

Inspirasjon til å delta i samfunnsdebatten

Å ligge litt frempå kan av og til gi en real opptur og inspirere til handling.  Heldigvis.

Den 10.01.2013 dro jeg sammen med fire av mine ledere på seminar om Sosiale Medier arrangert av Abelia i Oslo. Ikke mange andre skoleledere å skue, dessverre.  For når Anita Krohn Traaseth, adm.dir i Hewlett-Packard Norge, holdt innlegg om å bruke bloggen som lederverktøy, og vi i tillegg fikk flere av Paul Chaffeys arbeidstimer for å diskutere skoleledelse i et omgivelsesorientert perspektiv, ja da var altså oppturen sikret. Vi ble vekket fra vår bloggedvale, og inspirert til å fortsette å engasjere oss i samfunnsdebatten.

Som rektor er jeg for eksempel alltid på utkikk etter ulike persektiv på skoleledelse og skoleutvikling. Kan man tillate seg å spørre om skoleledelse i selv kan skape  merverdi i utvikling av velferdsstaten? Hva skal i så fall til for at dette skal være mulig? Og hva er egentlig skoleutvikling, eller innvikling kanskje? Skal vi vikle oss utover eller innover? Skapes det merverdier om vi vikler oss innover?  Lillejord (2006) problematiserer nettopp det faktum at vi som skoleledere ofte er usikre på hva vi skal utvikle skolen til eller fra. Hvem setter agendaen og hvem skal vi lytte til?  Politisk nivå som er opptatt av samfunnsinteresser, dog uten å enes om noe særlig, byråkratiet med sitt organisatoriske perspektiv, skolens ulike profesjoner, eller brukerinteressen som knyttes til optimalt utbytte for elevene. Skal vi opprettholde stabilitet og være tradisjonsbærende, eller fange opp og medvirke i samfunnsendringer? Skal vi rette synet vårt innover i egen organisasjon eller ut mot verden? Igjen vender jeg meg til kloke (Professor) Sølvi Lillejord, som også har tatt turen over fjellet fra Bergen til Oslo. Ikke for å gå på Abelias spennende kurs om Sosiale Medier,  med for å  lede  det nyetablerte Kunnskapssenteret for utdanning ved Universitetet i Oslo. Hun sier at å lede i  omskiftelige tider med raske endringer  først og fremst handler om «evnen til å fange opp og tolke signal fra omgivelsene som får betydning for organisasjonens arbeid» (2006:24). Og skal vi kunne gjøre nettopp dette, må vårt perspektiv etter min mening være vendt mot omgivelsene. Vi må være relevante. Vi må vikle oss utover. Derfor reiste vi som ledelse til Oslo for å snakke med Paul Chaffey. Derfor deltar vi på seminar om sosiale medier, og derfor har jeg våknet av min bloggtørke. Gjennom å delta på felles arenaer bør skole og næringsliv dele grenseoverskridende erfaringer. Det gjorde vi den 10.1, og det skal vi gjøre mye mer av. Da skaper vi merverdi, da deltar vi aktivt i å bygge videre på den velferdsstaten vi er så stolte av.

Ikt som «revolusjonær» medierende artefakt

”Skuleleiaren står sentralt i utviklinga av skolen som kunnskapsorganisasjon, og har blant anna ei viktig rolle i korleis IKT vert integrert i undervisning og læring. Skuleleiing handlar derfor både om teknologi, pedagogikk og organisasjon”. St.meld.nr.17 (2007-2008): Eit informasjonssamfunn for alle

Bruk og implementering av ikt, eller utvikling av digital kompetanse, utfordrer skolelederen både i sin rolle og funksjon. Krumsvik (2007:9) kaller det ”en digital revolusjon”.

Stortingsmelding nr. 31 (2007 – 2008) Kvalitet i skolen  understreker videre skolelederens betydning for helhetlig tenkning i skoleutvikling.  Når  Stortingsmelding nr. 44 (2009) Utdanningslinja  i tillegg antyder at skolelederen selv kan være en medierende faktor er jeg helt enig med Krumsvik. Vi snakker om en digital revousjon – for skolelederen!  Bare å prøve å tenke ut hva som overhodet er mulig er jo en revolusjon i seg selv. Det er ikke akkurat slik at vi er spesielt godt skolert i dette vi skoleledere..  

Selv om vi er tillagt oppgaven med å gå foran, er jeg litt i tvil om rollene i denne prosessen ikke er omvendt, læreren foran og lederen bak.  Som ledere er vi pålagt å pålegge læreren å kunne mye, slik at eleven lærer mye. Denne oppgaven tar læreren særdeles alvorlig. Mange lærere har uten tvil skjønt at teknologi er så vesentlig i et fremtidig kunnskapssamfunn, at å ikke integrere dette i  skolen slik at det på et eller annet tidspunkt sitter i elevens ryggmarg er å vise unnfallenhet. Og det gjør lærere ikke. For de vil elevenes beste.

Hva så med oss ledere? Vil vi lærerens beste? Finnes det noen måter vi så fall  kan sette dette inn i en helhetlig sammenheng, der den ene aktiviteten henger sammen med den andre? Der det som skjer på ledermøter og fellesmøter ikke er så ulikt det som skjer i klasserommet? Kanskje vi til og med inkluderer privatlivet vårt bittelitte grann. Slik at jobb og hobby blir jobby som en kandidat sa til oss på et intervju. Kan vi bruke oss selv og  ikt som medierende faktorer i feks organisatoriske læringsprosesser, eller i relasjonelle prosesser? Som skoleledere er vi jo så heldige at vi kan sysle nettopp med dette og i tillegg få betalt for det 🙂 

 Hos oss på Nordahl Grieg har vi prøvd å gjøre dette. Jeg sier ikke at det er lett, eller at vi har funnet løsningen.  Jeg sier bare at vi prøver å tenke helhetlig, også når det gjelder bruk at ikt, i alle ledd og alle prosesser.  Vi har valgt å prøve oss på bruk av wiki, twitter, googledocs og FB, i alle ledd. Når «noe» skal utvikles, planlegges el. lager vi et googledoc og inviterer alle parter saken har interesse for,  inn. Skolens stemmer høres, ulike forslag har gode livsvilkår og alle vet alt hele tiden. 

En annen bruk av googledocs  som har vist seg usedvanlig nyttig, er å referere i sanntid når noen er på kurs eller møter. Eller få hjelp av hverandre underveis i løpet av kurset eller møtet.  Det er ikke få ganger jeg selv har åpnet et googledok, referert, og diskutert med min medledere på skolen. Å multitaske må man rett og slett bare lære seg. Sånn er det bare. Jeg sier ikke mer om den saken.  Ofte må jeg også be om hjelp til områder jeg selv ikke kan, og det er en lykke å være omgitt av så fantastiske medledere som jeg har. Chatten på googledocs er et funn!! Og ikke bare for elever og lærere, men for oss ledere og. Vi, iallefall jeg, trenger ofte hjelp.

På FB gjør vi det samme, men bruksområdet er noe annerledes. Vi informerer,  kommuniserer og diskuterer med lærere og elever, næringsliv, forskning eller foreldre. En helt fantastisk og enestående mulighet til kommunikasjon. Vi følger andre skoler som er knallgode på sine områder, og lærer MYE av hverandre.

Selv er jeg venn med de fleste av mine lærere på FB, og i den private sfære kan vi snakke om litt andre ting, dele opplevelser og humor, dog innenfor det som er etisk forsvarlig. Heldigvis er jeg omgitt av bare kunnskapsrike kollegaer med et oppkomme av godt humør, og alle vet hvor grensene går.

I wikien legger vi ut referat til innsyn for alle. Vi har lik referatmal for samtlige møter på skolen, M-møter, elevråd, AMU, fagmøter, ledermøter osv. Hver gang et referat legges ut får jeg en mail. For meg som rektor er det gull verdt å kunne følge med på det som foregår på skolen, og jeg kan kommentere på direkten om det er noe jeg er usikker på eller ikke forstår. Alle har tilgang til alt. Vi bruker wikien også  helt systematisk i evaluering av ulike gjøremål på skolen, og lærere og elever bruker det i undervisningen.

Det ene aktivitetssystemet henger sammen med det andre. Fordi vi i ledelsen bruker de samme medier, de samme verktøy og de samme metoder som lærere og elever, blir vi lærende som organisasjon, og prøver oss på en helhetlig tilnærming til ikt og skoleutvikling. Kunnskapen deles digitalt og man må være der det skjer.

Men det ER en utfordrende øvelse for en skoleleder dette. Nokså nær opplevelsen av en revolusjon synes nå jeg da.  Men som god gammel raddis må jeg vel si at en liten revolusjon i ny og ne..

Ha en revolusjonær digital høstuke.

En annerledes oppstart

17. august var første skoledag på Nordahl Grieg videregående skole. I år utvidet til 600 elever. Vg 1 og vg 2. Mange spente ungdommer som starta på et nytt og spennede kapittel i livet. Samtidig vet vi at fem andre ungdommer fra Hordaland, tre av dem elever ved våre videregående skoler aldri kom tilbake til sin skolestart. De ble drept på Utøya. Vi snakket om dette den 17. august hos oss. Vi tente lys og sang «Til Ungdommen». Den synger vi ofte, men denne dagen sang vi den til minne om våre medelever. 

Vi må aldri mer tro, som Kronprinsen sa, at det vi sier ikke har betydning.  Skolen er snart den siste arena for ungdom der meninger kan brytes gjennom korrigerende og utviklende samtaler. Et stor ansvar hviler på læreren. Og slik skal det også være.  Betydningen av ordet er kanskje det lærere er aller dyktigst på å veilede ungdom til å forstå rekkevidden av . Hverdagssamtalene i klasserommet er viktigere enn noen gang.  

«Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen» spør Nordahl Grieg. Omsorg, fellesskap, inkludering, diskusjon, åpenhet, demokrati. Norsk ungdom har satt standarden for hvordan de ønsker fremtiden skal formes, og hva som skal være deres våpen. Å være lærer og rektor for en generasjon ungdom med slike ideal gjør jobben meningsfull og lover godt for året som kommer.

Jeg gleder meg.