Demokratiets ryggrad

I 2008 fikk jeg et fantastisk oppdrag av daværende opplæringsdirektør i Hordaland fylkeskommune; Svein Erik Fjeld. Han tilsatte meg som prosjektleder og rektor for en skole under prosjektering; Nordahl Grieg videregående skole, og ba meg skape en skole for fremtiden.

Frem til i dag har oppdraget vært akkurat like inspirerende, slike stort, like fantastisk og like rikt på muligheter som det var i 2008. I mitt første arbeidsår som prosjektleder tilbrakte jeg timer og uker sammen med arkitekter og ingeniører, min læringskurve var bratt, men det tror jeg også den var for de jeg jobbet sammen med. I skjæringspunktet mellom bygg og pedagogikk møttes ulik fagkunnskap, og nye perspektiv åpnet seg. En skole for fremtiden kunne ikke bygges på vilkårlige ingeniørers opplevelse av egen skolegang.  Hodene måtte bokstavelig talt kables på nytt, det måtte også bygget.

Huset vokste, det gjorde også organisasjonen. En utvidet prosjektgruppe bestående av ledere på ulike nivå, og med en entusiasme og arbeidsglede jeg sjelden har sett maken til, gikk løs på skolens pedagogiske og organisatoriske verdigrunnlag. Det aller første vi gjorde var å lete etter vårt drømmebilde av fremtidsskolen. Under skattejakten oppsøkte vi politikere, forskere, næringslivsledere, lærere og kunstnere. Vi leste, vi reiste, vi tenkte og vi gråt i fortvilelse.  Helt til visjonen om å være «Dristige hjerner i samspill» kom til oss etter krevende mentale prosesser. Den ga oss retning, og var alt vi ønsket en skole skulle være.

«Samspillet» ga oss et sosiokulturelt læringssyn for alle skolens aktører, «dristigheten» ga oss mot til å være utfordrende i vår tilnærming til hva en skole kunne være. Vi la ambisjonsnivået høyt, med målsetting om å være ledende på teknologisk, forskningsbasert og entreprenøriell læring og undervisning.

 

 I dag, seks år etter prosjektstart og fire år etter skolestart, konkluderer de tilsatte med at «Vi identifiserer oss med våre verdier, vi vil fortsette å være nytenkende, innovative, kreative, ambisiøse. Vi vil tenke vertikalt og horisontalt og samarbeide mye mer. Vi vil utvikle skolens teknologiske muligheter, vi vil se på velferdsteknologi, ta vare på menneskeverd og demokratiet. Vi vil bruke samskrivingsdokument og ta i bruk sosiale medier på nye måter slik at det skapes relevant læring for fremtiden».

 

For en skoleleder er dette å være i nærkontakt med drømmen vi ble bedt om å lete etter i 2008. Dette er glimt av fremtidsskolen. Og det finnes mange fremtidsskoler der ute. Skoler som legger stor vekt på det innovative læringsmiljø. Som stiller spørsmål ved både læring, undervisning, ressurser og målsettinger. Skoler med en kultur som gjør det lov å prøve og feile. Skoler som følger nøye med på ny forskning om læring, og som evner å lese det med liten skrift: At alt ikke er helt perfekt enda, men at mulighetene er enorme. Ikke begrensningene. Skoler der rebellene er velkomne.

 

De som plutselig ser noe vi andre glippet på. De som diskuterer fag med elevene gjennom spill seint en lørdagskveld, eller fremmer menneskeverd gjennom å dra rullestoler gjennom busker og kratt langt utover kontortid. De som tar med seg Ipaden til sykehussenga slik at alle barn, uansett tilstand, skal føle seg inkludert i et læringsmiljø. De som krangler seg til videreutdanning i webdesign, birøkting eller kunsthistorie uten at vi andre helt i øyeblikket ser verdien. Som fornyer i skjæringspunktet mellom bygg og pedagogikk slik at nye perspektiv åpner seg, og som ved et trylleslag skaper noe uventet i krysningspunktet mellom ulike fag og mennesker. De som villig kabler om sine egne hoder.  Skoler og lærere som tar vare på og fornyer det norske demokratiet, som diskuterer den arabiske vår og sammenligner med vår egen historie i grunnlovsåret 2014. Skoler som bygger på tillit mellom mennesker og som gir læreren og rebellen muligheten til å være den uendelig viktige samfunnsbyggeren han faktisk er. Ryggraden i demokratiet.  Slik det er, og har vært opp gjennom historien. Hvem har mot til å ta på seg denne rollen i fremtiden hvis alle lærere blir redusert til forvaltere av et stivbent byråkrati?

 

Jeg vet ikke om KS eller Utdanningsforbundet deler mine drømmer om fremtidsskolen. Eller min frykt for hvordan verden vil se ut om vi glipper i dette viktige øyeblikket.

 

Men slik som verden ser ut akkurat i dag tviler jeg dessverre på det.

Advertisements

Jeg er så stolt av arbeidsplassen min!

Fellesskapsfølelsen, stoltheten, varmen, humoren og gleden som jeg var så uendelig heldig å være en del av i London på BETT den 1.2.2013 kan nesten ikke beskrives. Våre unge elever fra 16 til 18 år tok, som mediene skrev, «London med storm». Det er ikke fritt for at vi var litt nervøse vi som satt i salen sammen med hundrevis av tilhørere fra hele verden. Kanskje mest jeg. Lærerne trøstet meg; det går fint Lin, vi vet hva de er gode for. Og de hadde rett. Ungdommene våre sto der, med den største selvfølgelighet og snakket om visjonen vår, om vårt sosiokulturelle læringssyn, om viktigheten av samarbeid og fellesskap. Om mulighetene for å få prøve, øve, feile, prøve på nytt. Sammen med hverandre, veiledet av enestående lærere som tenker på samme måte. De briljerte med sin digitale kompetanse, men kanskje aller mest fordi de så tydelig eide sin egen læring. Så glade og snille og entusiastiske. Og på første rad satt jeg sammen med fysikklærer Jørgen, og jeg tror vi nesten gråt litt begge to. Rundt oss satt andre fra skolen vår, lærere og ledere, og jeg tror hjertene våre banket i takt.

Som rektor har jeg uendelig stor tillit til at våre tilsatte representerer et verdisett, en tenkning og holdning som er helt i ypperste klasse. De er sterkt involvert i skolens utviklingsarbeid, prøver ut nye metoder og gis muligheten til å utforske og prøve. Det knyttes relasjoner mellom lærere og elever, mellom tilsatte og oss som er ledere. Vi er sammen om dette og stoler på hverandre. Jeg håper og tror, og synes jeg ser at når vi tør, og vil gå litt lenger enn forventet, kommmer det store og av og til overraskende resultat ut av det. Det gir oss en sterkt identiet, stolthet til arbeidsplassen og økt trivsel for oss alle.

Og viljen til å dele er sterk. Når vi landet på Flesland natt til mandag, hadde Sverre produsert film på sin Ipad over Nordsjøen slik at vi mandag morgen kl 0800 kunne dele gleden med alle som ikke var med til London, men som har akkurat like stor del av æren for at vi får til det vi gjør. De fire ungdommene stilte også opp, og gjentok sitt fantastiske foredrag, på engelsk, til alle tilsatte denne gangen, flere foreldre samt vår nye opplæringsdirektør Svein Heggheim. Og på nytt kunne man kjenne fellesskapet, gleden over å ha skapt noe sammen og stolthet knyttet til arbeidsplassen.

Dristige hjerner i samspill. I London så vi det på sitt beste!

Å lære i lag, heldigvis en utfordrende disiplin

Peter Senge (2004) hevder at å lære sammen en svært utfordrende disiplin. Så også for oss ledere. Argyris går enda litt lenger, og sier at de fleste lederteam rett og slett bryter sammen under press, og at dersom man skal ha en mulighet til å lykkes, må både teamet og organisasjon forøvrig finne ut hvordan man skal vekke til live menneskers motivasjon og fremme deres evne til å lære på alle nivå i organisasjonen. Innføringen av digital læring og tenkning i skolen kan i sannhet være et slikt press. Det har både jeg som rektor, mine medledere, lærere og elever fått erfare. Hvordan skal man tåle å stå i et slikt press? Oppskriften er vel like enkel som den er vanskelig. Fellesskapet. Det bærer oss gjennom det som er vanskelig, og gir oss uendelig oppturer når vi lykkes med det vi tror på. Man da må man vite noe om hvordan man utvikler et sunt og bærekraftig felleskap. Hvordan man lærer dette sammen.

Læring på alle nivå, og det å lære sammen, sier Olga Dyste (1999) er fellestrekket i sosiokulturell tenkning. Konstruksjon av kunnskap gjennom praktisk aktivitet som innebærer sosial samhandling, er i følge Dyste (1999) en forutsetning for læring. Arild Raaheim, professor på UiB understreker dette ved å fremheve det invididuelle perspektivet i fellesskapet, vi motiveres av eierskap til det vi skal holde på med til daglig, den praktiske aktiviteten og utfordringene det gir oss, mestringen vi opplever og ikke minst tilbakemelding vi får fra våre omgivelser. Den sosiale samhandlingen som gir individet en forståelse av at «jeg er en del av løsningen, jeg har inflytelse» for av vi skal lykkes.

Hvis vi velger å tro på teorier om at samhandling øker læring, og at læring forutsetter samhandling, må vi som ledere jobbe langs to akser. Den individuelle, og på organisasjonsnivå. På organisasjonsnivå er det vesentlig at man har etablert noen stukturer, verdier og relasjoner som rammer inn og definerer organisasjon. Hos oss på Nordahl Grieg vgs har vi feks visjonen «Dristige hjerner i samspill». I tillegg har vi definert vårt læringssyn som sosiokulturelt. Vi jobber dermed systematisk med samarbeid, vi tror at innovasjon og nytenkning bidrar til et utfordrende læringsmiljø og handler deretter, og vi vil hverandre vel. At vi har definert dette, betyr ikke at vi alltid lykkes, men at vi jobber for å få det til og tør å stole på hverandre. På individnivå må vi derfor sørge for at menneskene i organisasjonen møtes med respekt, at de får et nært eierforhold til det de holder på med til daglig, og møter noen utfordringer som pirker litt i komfortsonen. Hver enkelt må oppleve mestring og få positive tilbakemeldinger på egen innsats, både fra kollegaer, sine nærmeste ledere og fra meg som rektor.

Når vi som ledelse av og til er under et visst press bryter vi altså ikke sammen, fordi vi over tid har arbeidet systematisk med fellesskapet, arbeidet med å synliggjøre at det vi som ledere gjør henger sammen med, og er gjensidig avhengig av det som forøvrig skjer i organisasjonen. Vi har arbeidet for at alle de ulike systemene og enkeltmennenske som en organisasjon består av, opplever at nettopp det å lære sammen gir motivasjon til å drive seg selv og organisasjonen videre sammen. At det vi står for og mener er noe vi har felles. Som ledere må vi derfor være være troverdige, dristige og snille. Og ikke minst må vi må tåle kontradiksjoner, og håpe på ekspansive transformasjoner som hele tiden fører organsiasjonen og individet videre. Vi må bidra til å skape en organisasjon som tåler konstruktiv uenighet, og vi må si ja nærmest til hvert eneste forslag som kommer fra tilsatte som på et eller annet nivå ønsker å være dristige, samarbeide eller utfordre sin egen og organisasjonens komfortsone. Vi må tro på våre medarbeidere for at de skal tro på oss.

Nylig hadde vi to unge lærere, Vegard Relling og Aleksander Husøy, som nettopp ønsket dette. De la frem for meg et forslag om å bruke spill i undervisningen i flere fag. Dette er fremdeles relativt kontroversielt og lite brukt, men her hadde jeg altså to unge høyt utdanna menn med spillkompetansen i ryggmargen, som på et solid faglig grunnlag ville prøve noe nytt. Selvsagt fikk de ja. Kort tid etter var oppstarten et faktum, og i løpet av nesten like kort tid hadde lærerne delt sine erfaringer via blogg og en egen FB-side. Og før jeg visste ordet av det var det spill både i fysikk og norsk av andre lærere med annen fagbakgrunn, men med samme interesse for spill. Så var det aviser, radio, IKT- senteret, NKUL, BI og for ikke å snakke om BETT, som ønsket seg deling for å lære. Samtidig måtte jeg som rektor, og andre ledere være klar over at vi også kunne risikere negativ omtale, eller at det ble rettet ulike kritiske spørsmål til våre valg. Og det tåler vi fordi vi gjør dette sammen.

Og fordi vi har en felles visjon, vi tror på felles verdier, tror på å være modige, snille og på den enorme merverdien vi skaper gjennom samarbeid og deling. På individnivå, i organsiasjonen og kanskje til og med på nasjonalt og av og til internasjonalt nivå. Av og til lykkes vi, andre ganger ikke. Men vi tør å prøve, og vi står sammen om det vi tror på.

Tirsdag reiser jeg sammen med fagleder Margreta Tveisme til Paris hvor vi er invitert til å delta på et seminar i regi av UNESCO med tema som «New Millennium Learners» og «The networked society and education». Jeg er ikke invitert dit fordi jeg er så flink i verken det ene eller det andre, men fordi jeg er en del av et fellesskap som tror på at vi er på sporet av noe. Både når det gjelder samarbeid og teknologi.

Denne gangen er det jeg som skal representere. På BETT i London er det elevene, sammen med Aleksander og Vegard, og på NKUL i Trondheim er det andre lærere om representerer Nordahl Grieg. Lærere fra NGV representerer skolen i utallige sammenhenger, holder foredrag og inviterer inn gjester, enten det er gamle og syke, barnehagebarn eller fremdragende forskere og politikere. Vi støtter hverandre når det er vanskelig, men vi feirer enda mer når vi får noe til. Vi lærer i lag, og heldigvis er det utfordrende!

Skoleledelse mellom politikk og forskning

Krav og forventninger til skoleledelse har vært, og er enda sterkt divergerende. Politiske dokument som f. eks Stortingsmelding nr. 30 (2003-2004) lansete begrepet «Den kraftfulle leder». En tøff rektor som skulle lede skolen mot gitte reslutatmål og underlegges streng kvalitetskontroll. Dette kan lett tolkes inn i en linjær rasjonell handlingsmodell. Ledelse i betydningen styring. Styring mot kvantitativt målbare størrelser ved bruk av mest mulig effektive midler. De fleste ledere vet forhåpentligvis at å skape resultater handler om mye, mye mer en dette. Og at slike størrelser bare sier noe om det som måles når det blir målt. Resultatkvalitet. Dette er viktig, men ikke viktig nok. I alle fall ikke i skolen. Man må likevel se tenkningen inn i en forståelse av statens forvaltningspolitikk som de siste 20-25 årene som har hatt en helling mot reformbevegelsen NPM, der det legges særlig vekt på profesjonell ledelse, mål og resultatstyring og kostnadsanalyser.

Godt var det derfor at man allerede i neste Stortingsmelding, nr. 31 (2007-2008) konkluderte med at nå skulle skolen ledes som en lærende organisasjon. Den er, som de fleste av oss vet, ikke preget av å være linjær og krever en helt annen type ledelse. Lederen i en lærende organisasjon er opptatt av det systemiske heller enn det linjære; kompleksiteten, visjonene og det å bemyndige sine medarbeidere. Relasjonen mellom menneskene i organsiasjonen fremheves. Og den er svært sjelden verken linjær og særlig rasjonell. Heldigvis. Vi har beveget oss forsiktig i retning av prosesskvalitet. Men bare veldig forsiktig. For selv om ulike politiske dokument vektlegger skolelederens betydning for utvikling, er det ikke like entydig fra forskningsfeltet. Professor John Hatties meta-analyse «Visible learning» (2009) som vi etterhvert enten elsker eller hater, fremhever læreren, og ikke lederen som vesentlig for elevens læring. Og da kan det vel være det samme kanskje?

Fo hvem eller hva skal vi tro på, og hva skal vi gjøre vi som leder skoler? Et alternativ er jo selvsagt å tenke selv. I tillegg kan vi lytte til professor Dylan William, assisterende direktør og professor ved Institute of Education, University of London. Han sa i et foredrag hos Utdanningsdirektoratet den 17.03.2010, at en leders oppgave er å skape klima for forbedring der lærerne holder hverandre gjensidig ansvarlige for å handle seg til en ny måte å jobbe på. Her ligger slik jeg ser det mulighetsrommet for å utvikle en lærende organisasjon. Mulighetsrommet mellom politikk og forsknig. Den relasjonelt orienterte leder vil utfordre målstyringen. Utfordre kravet om at man skal rangere sine mål utfra det best mulig oppnåelige. Ufordre at man kun skal forvalte mål, ikke bidra til å skape dem. Være bevisste på at man ikke forvitrer i endimensjonal tenkning og meningsløse diskusjoner der resultetat blir stillstand i stedet for utvikling. Som skoleledere kan vi velge oss læreren som vårt viktigste «virkemiddel». Vi kan sørge for at muligheten for å handle seg til en ny måte å tenke på er tilstede i en dynamisk organisasjon. En skoleledelse som er opptatt av å søke kreative og innovative løsninger på skolens og fremtidens utfordringer klarer fint å lede i aksen mellom politikk og forskning. Det er til og med ganske gøy!

Inspirasjon til å delta i samfunnsdebatten

Å ligge litt frempå kan av og til gi en real opptur og inspirere til handling.  Heldigvis.

Den 10.01.2013 dro jeg sammen med fire av mine ledere på seminar om Sosiale Medier arrangert av Abelia i Oslo. Ikke mange andre skoleledere å skue, dessverre.  For når Anita Krohn Traaseth, adm.dir i Hewlett-Packard Norge, holdt innlegg om å bruke bloggen som lederverktøy, og vi i tillegg fikk flere av Paul Chaffeys arbeidstimer for å diskutere skoleledelse i et omgivelsesorientert perspektiv, ja da var altså oppturen sikret. Vi ble vekket fra vår bloggedvale, og inspirert til å fortsette å engasjere oss i samfunnsdebatten.

Som rektor er jeg for eksempel alltid på utkikk etter ulike persektiv på skoleledelse og skoleutvikling. Kan man tillate seg å spørre om skoleledelse i selv kan skape  merverdi i utvikling av velferdsstaten? Hva skal i så fall til for at dette skal være mulig? Og hva er egentlig skoleutvikling, eller innvikling kanskje? Skal vi vikle oss utover eller innover? Skapes det merverdier om vi vikler oss innover?  Lillejord (2006) problematiserer nettopp det faktum at vi som skoleledere ofte er usikre på hva vi skal utvikle skolen til eller fra. Hvem setter agendaen og hvem skal vi lytte til?  Politisk nivå som er opptatt av samfunnsinteresser, dog uten å enes om noe særlig, byråkratiet med sitt organisatoriske perspektiv, skolens ulike profesjoner, eller brukerinteressen som knyttes til optimalt utbytte for elevene. Skal vi opprettholde stabilitet og være tradisjonsbærende, eller fange opp og medvirke i samfunnsendringer? Skal vi rette synet vårt innover i egen organisasjon eller ut mot verden? Igjen vender jeg meg til kloke (Professor) Sølvi Lillejord, som også har tatt turen over fjellet fra Bergen til Oslo. Ikke for å gå på Abelias spennende kurs om Sosiale Medier,  med for å  lede  det nyetablerte Kunnskapssenteret for utdanning ved Universitetet i Oslo. Hun sier at å lede i  omskiftelige tider med raske endringer  først og fremst handler om «evnen til å fange opp og tolke signal fra omgivelsene som får betydning for organisasjonens arbeid» (2006:24). Og skal vi kunne gjøre nettopp dette, må vårt perspektiv etter min mening være vendt mot omgivelsene. Vi må være relevante. Vi må vikle oss utover. Derfor reiste vi som ledelse til Oslo for å snakke med Paul Chaffey. Derfor deltar vi på seminar om sosiale medier, og derfor har jeg våknet av min bloggtørke. Gjennom å delta på felles arenaer bør skole og næringsliv dele grenseoverskridende erfaringer. Det gjorde vi den 10.1, og det skal vi gjøre mye mer av. Da skaper vi merverdi, da deltar vi aktivt i å bygge videre på den velferdsstaten vi er så stolte av.

Ikt som «revolusjonær» medierende artefakt

”Skuleleiaren står sentralt i utviklinga av skolen som kunnskapsorganisasjon, og har blant anna ei viktig rolle i korleis IKT vert integrert i undervisning og læring. Skuleleiing handlar derfor både om teknologi, pedagogikk og organisasjon”. St.meld.nr.17 (2007-2008): Eit informasjonssamfunn for alle

Bruk og implementering av ikt, eller utvikling av digital kompetanse, utfordrer skolelederen både i sin rolle og funksjon. Krumsvik (2007:9) kaller det ”en digital revolusjon”.

Stortingsmelding nr. 31 (2007 – 2008) Kvalitet i skolen  understreker videre skolelederens betydning for helhetlig tenkning i skoleutvikling.  Når  Stortingsmelding nr. 44 (2009) Utdanningslinja  i tillegg antyder at skolelederen selv kan være en medierende faktor er jeg helt enig med Krumsvik. Vi snakker om en digital revousjon – for skolelederen!  Bare å prøve å tenke ut hva som overhodet er mulig er jo en revolusjon i seg selv. Det er ikke akkurat slik at vi er spesielt godt skolert i dette vi skoleledere..  

Selv om vi er tillagt oppgaven med å gå foran, er jeg litt i tvil om rollene i denne prosessen ikke er omvendt, læreren foran og lederen bak.  Som ledere er vi pålagt å pålegge læreren å kunne mye, slik at eleven lærer mye. Denne oppgaven tar læreren særdeles alvorlig. Mange lærere har uten tvil skjønt at teknologi er så vesentlig i et fremtidig kunnskapssamfunn, at å ikke integrere dette i  skolen slik at det på et eller annet tidspunkt sitter i elevens ryggmarg er å vise unnfallenhet. Og det gjør lærere ikke. For de vil elevenes beste.

Hva så med oss ledere? Vil vi lærerens beste? Finnes det noen måter vi så fall  kan sette dette inn i en helhetlig sammenheng, der den ene aktiviteten henger sammen med den andre? Der det som skjer på ledermøter og fellesmøter ikke er så ulikt det som skjer i klasserommet? Kanskje vi til og med inkluderer privatlivet vårt bittelitte grann. Slik at jobb og hobby blir jobby som en kandidat sa til oss på et intervju. Kan vi bruke oss selv og  ikt som medierende faktorer i feks organisatoriske læringsprosesser, eller i relasjonelle prosesser? Som skoleledere er vi jo så heldige at vi kan sysle nettopp med dette og i tillegg få betalt for det 🙂 

 Hos oss på Nordahl Grieg har vi prøvd å gjøre dette. Jeg sier ikke at det er lett, eller at vi har funnet løsningen.  Jeg sier bare at vi prøver å tenke helhetlig, også når det gjelder bruk at ikt, i alle ledd og alle prosesser.  Vi har valgt å prøve oss på bruk av wiki, twitter, googledocs og FB, i alle ledd. Når «noe» skal utvikles, planlegges el. lager vi et googledoc og inviterer alle parter saken har interesse for,  inn. Skolens stemmer høres, ulike forslag har gode livsvilkår og alle vet alt hele tiden. 

En annen bruk av googledocs  som har vist seg usedvanlig nyttig, er å referere i sanntid når noen er på kurs eller møter. Eller få hjelp av hverandre underveis i løpet av kurset eller møtet.  Det er ikke få ganger jeg selv har åpnet et googledok, referert, og diskutert med min medledere på skolen. Å multitaske må man rett og slett bare lære seg. Sånn er det bare. Jeg sier ikke mer om den saken.  Ofte må jeg også be om hjelp til områder jeg selv ikke kan, og det er en lykke å være omgitt av så fantastiske medledere som jeg har. Chatten på googledocs er et funn!! Og ikke bare for elever og lærere, men for oss ledere og. Vi, iallefall jeg, trenger ofte hjelp.

På FB gjør vi det samme, men bruksområdet er noe annerledes. Vi informerer,  kommuniserer og diskuterer med lærere og elever, næringsliv, forskning eller foreldre. En helt fantastisk og enestående mulighet til kommunikasjon. Vi følger andre skoler som er knallgode på sine områder, og lærer MYE av hverandre.

Selv er jeg venn med de fleste av mine lærere på FB, og i den private sfære kan vi snakke om litt andre ting, dele opplevelser og humor, dog innenfor det som er etisk forsvarlig. Heldigvis er jeg omgitt av bare kunnskapsrike kollegaer med et oppkomme av godt humør, og alle vet hvor grensene går.

I wikien legger vi ut referat til innsyn for alle. Vi har lik referatmal for samtlige møter på skolen, M-møter, elevråd, AMU, fagmøter, ledermøter osv. Hver gang et referat legges ut får jeg en mail. For meg som rektor er det gull verdt å kunne følge med på det som foregår på skolen, og jeg kan kommentere på direkten om det er noe jeg er usikker på eller ikke forstår. Alle har tilgang til alt. Vi bruker wikien også  helt systematisk i evaluering av ulike gjøremål på skolen, og lærere og elever bruker det i undervisningen.

Det ene aktivitetssystemet henger sammen med det andre. Fordi vi i ledelsen bruker de samme medier, de samme verktøy og de samme metoder som lærere og elever, blir vi lærende som organisasjon, og prøver oss på en helhetlig tilnærming til ikt og skoleutvikling. Kunnskapen deles digitalt og man må være der det skjer.

Men det ER en utfordrende øvelse for en skoleleder dette. Nokså nær opplevelsen av en revolusjon synes nå jeg da.  Men som god gammel raddis må jeg vel si at en liten revolusjon i ny og ne..

Ha en revolusjonær digital høstuke.

En annerledes oppstart

17. august var første skoledag på Nordahl Grieg videregående skole. I år utvidet til 600 elever. Vg 1 og vg 2. Mange spente ungdommer som starta på et nytt og spennede kapittel i livet. Samtidig vet vi at fem andre ungdommer fra Hordaland, tre av dem elever ved våre videregående skoler aldri kom tilbake til sin skolestart. De ble drept på Utøya. Vi snakket om dette den 17. august hos oss. Vi tente lys og sang «Til Ungdommen». Den synger vi ofte, men denne dagen sang vi den til minne om våre medelever. 

Vi må aldri mer tro, som Kronprinsen sa, at det vi sier ikke har betydning.  Skolen er snart den siste arena for ungdom der meninger kan brytes gjennom korrigerende og utviklende samtaler. Et stor ansvar hviler på læreren. Og slik skal det også være.  Betydningen av ordet er kanskje det lærere er aller dyktigst på å veilede ungdom til å forstå rekkevidden av . Hverdagssamtalene i klasserommet er viktigere enn noen gang.  

«Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen» spør Nordahl Grieg. Omsorg, fellesskap, inkludering, diskusjon, åpenhet, demokrati. Norsk ungdom har satt standarden for hvordan de ønsker fremtiden skal formes, og hva som skal være deres våpen. Å være lærer og rektor for en generasjon ungdom med slike ideal gjør jobben meningsfull og lover godt for året som kommer.

Jeg gleder meg.

FB, meningsdannelse og hva en ny dag bringer med seg..

Å påberope seg et sosiokulturell læringssyn i en digital verden gir oss av og til noen solide og spennende utfordringer i hverdagen, og sørger for at vi ikke på noen måte kan sovne på post. I går holdt Margreta  foredrag om Nordahl Grieg vgs som  «Fremtidens skole» for et lydhørt og vel fornøyd NDLA-publikum hvis vi skal tro twitterstrømmen. Og det skal vi.  Etter å ha kommentert Margretas gode innsats på FB som seg hør og bør for gode digitale venner gikk vi glade og fornøyde til sengs,  og våknet til at elevene på «fremtidsskolen»  hadde laget FB-gruppe mot digitale læremidler. Snakk om blåmandag 🙂  !!

Eller??

Elevene satte dagsorden i dag. De benyttet seg av mediets evne til å fange oss og bestemme hva vi skulle være opptatt av på jobb.  Og det er ikke til å underslå. Det virket. Vi måtte rett og slett på banen å mene noe. Vi måtte gå rett i hjertet på vår egen læringsplattform. Å lære i fellesskap. Vi måtte ut å være dristige hjerner i samspill. Vi måtte være sosiokulturelle. Heldigvis.

Det er dog alltid et visst drama i meningsdannelsen i FB-grupper og temperaturen stiger lett. For eller mot er enkel retorikk. » If you ain`t  with us you`r against us.»  Så enkel har det vel vist seg at verden ikke er. Og nettopp det synes jeg diskusjonen til elevene viser med all mulig tydelighet. På Nordahl Grieg har vi oppegående, faglig sterke og sosialt komptente elever. Og de argumenterer. Og reflekterer. Ikke bare for eller mot, men med gode inspill til hverandre. Og til oss. De benytter seg av sosiale medier for å fremme sine synspunkt. De forventer delaktighet. De utfordrer oss. Dvs noen. De som er aktive. De som mener noe om akkurat denne saken, akkurat i dag.  De benytter seg av ytringsfriheten. Og de får medhold og motbør. Før de gjør som oss i ledelsen, sier god natt og går glade og fornøyde til sengs.

Forpliktelsen til å skape verdier  er stort på oss som jobber i utdanningssektoren. Stortingsmelding 44 «Utdanningslinja» definerer kompetansebehovet i et fremtidig Norge, og jeg mener Nordahl Grieg vgs er på rett vei. Utdanningslinja sier bla at skolen må «Forholde seg til utvikling av identitet og sosial kompetanse gjennom nettsamfunn og lignende.» og at «Bruk av sosial web kan understøtte lærings og dannelsesprosesser».  Dette tar vi på alvor. På Nordahl Grieg ønsker vi å bidra til verdiskapning i et Norge der de som er unge i dag skal være rustet til en arbeidshverdag ingen av dem enda kjenner. Og som ikke er mulig å forutse. Men som vi med rimelig stor sikkerhet kan anta at teknologi  vil være vesentlig del av.  

Så dette er ingen blåmandag. Tvert i mot. Bare jeg får tenkt meg litt om 🙂 Å ha et sosiokulturelt læringssyn handler nettopp om å tro på at vi lærer i lag. Å ha en visjon om å være dristige hjerner i samspill handler om å tørre å ta noen diskusjoner i full offentlighet. Dette er en smakebit av fremtidens demokrati. For de som er opptatt av det. Akkurat i dag.

Ha en god digital helg.

Lin

Organisasjonsidentitet

Å bygge organisasjonsidentitet er et  prosjekt med mange perspektiv. Vi vet hva vi er; videregående skole. Vi vet vårt mandat ; danning og utdanning. Og vi kjenner målet ; økt læringsutbytte og arbeid mot frafall. 

Men vi vet ikke enda hvem organisasjonen Nordahl Grieg er,  og hva den kommer til å bety for våre kjernebrukere, elevene.  Vi har så vidt begynt å lage oss forestillinger om oss selv. Så vidt begynt å skape en forståelsesramme rundt det vi holder på med gjennom å prøve å  definere oss som kollegie.  Gjennom vår pedagogiske plattform som bygger på sosiokulturell læringsteori er vi begynt å gå opp noen stier på  veien mot å danne samarbeidorienterte sosiale system bestående av både normer, verdier og ideer. Gradvis blir vi enige  i hva begrep betyr, hvordan vi skal oppfatte det som sies,  og hva som ligger i det som blir sagt.  Som lærende organisasjon skal vi også se på oss selv som en helhet, med et felles ståsted og med evne til å tolke, forstå og drive oss selv framover. Vi skal skape en organisasjonsidentitet som står for noe. Og vi skal være troverdige.

Hvorfor kan vi ikke bare være en skole. Enkelt og greit. Trenger vi å definere oss selv? Tja, andre vil helt sikkert  gjøre det om vi ikke gjør det selv. Andre vil gi oss en identiet Da er det kanskje bedre at vi selv tar kontroll over andres forventninger. At vi definerer oss selv og forteller elever, foreldre, næringsliv, samarbeidspartere og andre hvem vi er, hva de kan forvente seg av oss som organisasjon og hva de ikke kan regne med å få.  

I dannelsesprosessen er det relasjonen mellom oss og andre som er med å forme akkurat vår identitet. Hvem vil vi speile oss i. Hvem er signifikante andre for oss?  Hvem vil vi ligne på, eller kanskje enda viktigere hvem vil vi ikke ligne på. På et eller annet tidspunkt vil vi aller helst være oss selv, med en tydelig og klar identiet, men vi må se etter gode forbilder underveis.

Og vi kan se til alle retninger.  Men ikke gå i alle retninger. Noen beslutninger er allerede tatt. Vi skal være en skole med fokus på teknologi og digital læring. En skole som skal se etter,  og jobbe mot samspillet mellom den lærende, kollektivet, teknologien og samfunnet rundt oss.  En skole med høye ambisjoner på realfagets vegne.  Med fokus på entrerprenøskap og kreativitet. En skole for alle, og med en ekstra dimensjon  for elever med høselhemming og for elever som sliter fysisk og psykisk og er innlagt i ulike institusjoner.  Men også en skole med krav til å jobbe innenfor rammer og med noen faste strukturer. Jo større og mer kompleks en organisasjon er, jo større er behovet for faste strukturer. Strukturer gjør hverdagen forutsigbar og gjør oss effektive. Selv om det i dannelsesprosessen kan virke som en stor oppgave for de som må gå opp veiene, skaper dette fellesskap og fellesskapsfølelsen fremmer på sikt vår produktivitet.   Vi vet fra skoleforskning at skoler med et tydelig krav til samarbeid lykkes bedre enn skoler uten samme krav. Vi vet at det er mye lettere å være dristig hvis man først er trygg.  At åpenhet og  tillit gjør det mulig å heie på hverandre.  Og vi vet at for å bli tatt seriøst må vi selv fremstå som en seriøs aktør på utdanningsfeltet. Veien mot en trygg «vi-identiet» er enormt utfordrende og spennende å gå sammen.  Det er krevende og ikke minst et stort ansvar å være de første som skal skape det Edgar Schein kaller grunnantakelser i en organisasjonen, det vi er enige om og som skal læres bort til de nye som kommer.  

Jeg er ofte sliten. Og jeg vet at lærerne i de ulike avdelingene på Nordahl Grieg også er slitne når arbeidsdagen er slutt eller når helga nærmer seg. Jeg vet at mange frustrasjoner har vært luftet i løpet av uka. Mange spørsmål er stilt. Utstyr skal velges ut og bestilles. Elever skal kartlegges.  Læremiddel diskuteres og beslutninger fattes. Åshjul og læreplaner og systemdannelse. Samtidig skal undervisningen gå. Elevene skal få sin opplæring.  Vi skal bli kjent med nye kollegaer, nye elever og et stort nytt bygg.  Og kanskje skal vi også bli kjent med oss selv som lærere på nytt. Men vi lever. Vi skaper. Vi er til. Vi betyr noe. Vi smiler og ler. Vi utfordres. Vi irriteres og gledes. Vi er med der det skjer noe. Vi danner en ny skole. For alle. 

God helg

I gang

 Den 12. august møttes vel 100 tilsatte på Nordahl Grieg videregående skole for første gang. Fire planleggingsdager senere, den 18. august  kom elevene, ca 320 forventningsfulle ungdommer. Og den 24. august hadde vi vår «Grand Opening» med 150 inviterte gjester, 320 elever, 100 tilsatte og noen som lurte i bakgrunnen, tilsammen rundt 600 gjester på skoletorget.  Og sånn for sikkerhet skyld holdt vi åpent hus om ettermiddagen med fullt program og et par tusen mennesker innom dørene.

Noen ville nok sagt at det er reine galskapen å tro at det er mulig å få til et så stort arrangement på 8 arbeidsdager  der over400 mennesker som ikke kjenner hverandre fra før skal stå for hele programmet. Jeg er tilbøyelig til å være enig, og må nok si at jeg innimellom ikke var helt komfortabel med hele greia.  Likevel sitter jeg altså her, et par dager etterpå, og er så inderlig stolt, temmelig sliten, men slett ikke overrasket over at det ble en suksess. 

I vår organisasjon har vi en visjon «Vi er dristige hjerner i samspill». Vi bygger hele vår tenkning på et verdifundament om at vi vil hverandre vel. I tiden før planleggingsdagene jobbet lederteamet i et forrykende lærende tempo. Vi utfordret våre mentale modeller om hva planleggingsdager egentlig skal innholde, og hvordan formen skal være.  Internt i eget lederteam har vi jobbet målbevisst og strukturert med lederidentitet, og det å tørre å stole på hverandres kompetanse. Og i sannhet måtte vi til fulle ta ut det vi på svært kort tid hadde lært om hverandre. For det å planlegge planleggingsdagene var i seg selv et krevende og svært stort oppdrag. Som mine medledere løste med en glød, kunnskap og entusiasme det står stor respekt av.

Min personlige opplevelse av planleggingsdagene var å være i den berømmelige  flytsona. Entusiasme, fagglede, stolthet, store og små skritt på veien mot digital kompetanse, et gigantisk «drive» blant lærene for å bidra til å bli en lærende organisasjon, og viljen til å  få til en åpningsfest det skulle svinge av. Enormt mye arbeid blei lagt ned av flunkende nye lærere disse fire dagene, og når elevene kom var det fullt trykk for å få til en åpning vi alle kunne være stolte av. Elevene gikk inn i oppgavene med stort alvor og når den 24. august kom stilte alle opp og gjorde dagen til en fest for alle som var der.  Først for hele det offisielle skole-Bergen, senere for foreldre, naboer og venner. «Alle» stilte i bunad eller festantrekk, elever og lærere hadde laget kor, band, guidegrupper, aktivitetgrupper, utstillinger av avdelingene, god mat i kantina, taffelmusikk, presentasjon av vårt samarbeid med UiB og mye, mye mer.

Å lede en lærende organisasjon er å vite noe om hvordan vi til enhver tid skal utvikle oss videre. Jeg mener at dette arrangementet var mulig å få til fordi vi hadde et klart mål om hvor vi skulle, når vi skulle være der og hva som var hensiken med oppdraget. Vi måtte alle utfordre våre egne mentale modeller for å komme dit, vi visste at vi skulle være dristige i samspill, og at personlig mestring ga uttelling for gruppen og organisasjonen. Alle tok ansvar og alle bidro inn i fellesskapet med glede og entusiasme. Jeg er uendelig stolt av alle tilsatte ved Nordahl Grieg videregående skole. Og av alle elevene. I min tale den 24. sa jeg at når dette er mulig å få til på så få dager, hva kan vi ikke da få til i fremtiden?

Vel blåst, takk til alle  og god helg